I onsdagens avis går han i rette med politisk redaktør, Vidar Udjus, som har tillatt seg å argumentere for å få gjennomført en kommunereform, og gjentar deres mantra: Kommune-Norge fungerer effektivt i dag med dagens kommunestruktur. Innbyggerne, ikke minst i de små kommunene, er vel tilfreds med dagens kommunestørrelser. Demokratiet fungerer best i små kommuner og alt er fryd og gammen i våre 428 kommuner, fra Utsira til Hægebostad og Oslo.

Kommunalt hylekor mot reformen

Det professoren glatt overser er at innbyggerne og kommunepolitikerne til alle tider har vært for status quo når det gjelder store og små kommunale reformer. De av oss som overvar den store kommuneinndelingsreformen etter krigen, tilrettelagt av Schei-komiteen og iverksatt på 1960-tallet, vil huske at det var et unisont kommunalt hylekor mot reformen over hele landet. Innbyggere i by og bygd protesterte og innså ikke nødvendigheten av at Oddernes, Randesund og Tveit skulle slås sammen med Kristiansand og Vestre-Moland og Høvåg med Lillesand. Alle de argumenter om nærhet og demokrati som Morten Ødegård anfører i dag, var i bruk på 60-tallet. Hadde det vært folkeavstemninger om 60-tallets kommunereform ville Norge fortsatt hatt 750 kommuner. Men Schei-komiteen skar gjennom og overlot til Stortinget å vedta reformen, uten lokale folkeavstemninger.

Innbyggerne i norske kommuner kan i dag være glade for at statsvitenskapen var et ungt og umodent fag uten bedrevitende professorer på 1950-tallet.

Les også kommentaren til Vidar Udjus: Kommuner til besvær

Innbyggernes aversjon

Og vi trenger ikke gå tilbake til 60-tallet for å illustrere innbyggernes aversjon mot kommunale reformer. I 1992 ble Øyestad, Moland, Tromøy og Hisøy slått sammen med Arendal, til bastante protester. Før folkeavstemningen ble det gjennomført undersøkelser som viste at innbyggerne var såre fornøyd med status quo, og de påberopte seg de samme argumenter som Morten Ødegård anfører som forsvar for dagens kommunestruktur. Ved folkeavstemningen i Øyestad, Moland og Tromøy varierte nei-stemmene fra 85 til 95 prosent. I dag kan Morten Ødegård og hans statsviterkolleger ta seg en tur til Øyestad, Moland og Tromøy og spørre befolkningen om de ønsker seg tilbake til forna dar.

Begrunnelsen for kommunereformen på 60-tallet var å ruste opp kommunene til å håndtere nye oppgaver, som lov om sosial omsorg og 9-årig skole. En professor i statsvitenskap burde være i stand til å se at 50 år senere halter det i mange ledd i kommune-Norge. Selv bor jeg i en middels stor kommune i landsdelen som lider under rekrutteringsproblemer og destabiliserende gjennomtrekk i viktige administrative funksjoner i sosialomsorg, barnevern og teknisk etat — kommunens kjerneoppgaver. Og den er langt fra alene om å oppleve dette. Da er det meg ubegripelig at en presumtivt oppegående professor kan hevde at størrelse ikke synes avgjørende for hvilke tjenester kommunen kan levere.