I det tette nyhetsbildet som oppsto fredag, kom de åpne høringene om utbyggingen av Gardermoen og Gardermobanen i bakgrunnen. Det er ufortjent, for denne dagen tok disse høringene en mer alvorlig vending. Etter at tidligere statsråd Kjell Opseth mandag hadde glidd unna og heller ikke fått de nøyaktige spørsmålene som trengtes for å presse ham til sakens kjerne, opplevde vi for tre dager siden at luftfartsdirektør Ove Liavaag brakte oss nettopp dit, til det spillet som, mer en utredningene som sådan, ga oss Gardermoen-beslutningen.Dermed blir spørsmålet om hvordan denne saken skal følges opp også mer aktuelt. For det kan ikke herske tvil om at Opseth har vært katten og Stortinget musen. Prisgitt den informasjonen Stortinget fikk seg forelagt og en regjering som ville ha Gardermoen for enhver pris, fattet etter mye om og men da også Stortinget den famøse beslutningen.Prisen har vi alle vært med på å betale. Det er blitt en flott flyplass, bevares, men den ligger helt feil i forhold til tyngdepunktet i reisemarkedet, den er i ferd med å bli en miljøkatastrofe for de rike grunnvannsforekomstene på Romerike, og den er koblet opp til hovedstaden med en jernbane som teknisk sett er konkurs. Det var ikke det vi fikk oss forespeilet av Opseth og hans folk, selv om mange advarte mot nettopp disse forholdene.Vi har tidligere problematisert riksrettsinstituttets plass i denne sammenhengen. Vi bruker nesten aldri dette reaksjonsmiddelet i Norge, og har derfor heller ikke noe annet tjenlig reaksjonsmiddel overfor en statsråd som har begått sterkt kritikkverdige handlinger med mindre straffelovens bestemmelser skal komme til anvendelse på et eller annet vis. Og dit er det som kjent også et drøyt stykke vei.I løpet av uken synes det som om alvoret i Gardermoen-saken er blitt så stort at den riksrettssaken som mandag ettermiddag lot til å forsvinne ut i det blå, nå er rykket nærmere. Dersom det skal være noen mening i det hele tatt å ha bestemmelser om riksretten, blir det helt umulig dersom de bare eksisterer på papiret og i historiebøkene. Det vil slik sett også øke respekten for vår styreform om riksretten kunne brukes til det den var tiltenkt.Andre land har et mer jordnært forhold til dette. I Danmark ble det nettopp kjørt en riksrettssak mot en minister som hadde underslått opplysninger i den såkalte «Tamil-saken». Det lammet hverken dansk politikk eller Folketingets arbeid at saken ble kjørt. Derimot bidro det til å rense luften. Luftrensing trenger vi også til her hjemme, som vi også trenger en grundig grensedragning for hvor langt det er mulig å drive et spill der Stortinget, og i siste instans det norske folk, føres bak lyset.