Åtte år etter den bitende rapporten «Surt liv på det blide Sørland» kommer landsdelen fortsatt dårlig ut i forhold til resten av befolkningen. Dette er for så vidt ingen bombe. I den påfølgende levekårsundersøkelsen i 1998 var det lite som tydet på noen snarlig friskmelding for landsdelen. Og heller ikke nå, i 2002, er det fritt for at Agder avviker negativt fra resten av landet på sentrale levekårsindikatorer.Vi har lavere utdanning, dårligere helse, jobber mer i industrien, har flere uføre og trygdede, vi røyker mer enn enn landsgjennomsnittet og har en lavere kvinneandel i arbeidslivet. I tillegg mottar sørlandske familier langt mer i kontantstøtte enn andre steder i landet.Den siste analysen av sørlendingers ve og vel bygger på ferske tall i sammenligning med undersøkelsen fra 1998. I tillegg har forskerne Anne Halvorsen og Helge Hernes hatt en ny analyse av tallene fra forrige undersøkelse.Det nye er at mens de foregående levekårsundersøkelsene har endt opp i en kollektive psykoanalyse av sørlendingene som sådan, så konkluderer forskerne denne gang med det de kaller «opphopning». Altså at de som sliter med ett problem også sliter med andre problemer. Resultatet er at undersøkelsen denne gang konkluderer med at langt de fleste av oss har det helt utmerket, men at en gruppa på ca 17.500 strever med å få endene til å møtes. Det er med andre ord disse som sørger for trekke statistikkene i feil retning i forhold til landsgjennomsnittet.Vi er ikke overrasket over denne konklusjonen, selv om den er noe lettvindt. Opphopning av sosiale problemer hos enkeltpersoner er et trist, men velkjent fenomen. Det mest interessante er imidlertid at statistikken er forbløffende lik fra år til år, til tross for at levevilkårene, som forskerne selv påpeker, har vært i fokus i mange år.Vi har tidligere etterlyst en handlingsplan. Det faktum at forskerne nå forsøker å isolere de sosiale problemene til en liten gruppe, frigjør oss ikke fra ansvaret for å forbedre livssituasjonen for de det gjelder. Dersom det er riktig, som forskerne nå hevder, at de aller fleste i denne landsdelen har det helt utmerket, burde det være en smal sak å gjøre noe for de svakest stilte. En begynnelse vil være å akseptere alvoret i at nærmere 20.000 av oss sliter med akutte problemer på mange områder i livet. Her har folkehelsekonferansen i Grimstad, «Levekår i dorjefart», en betydelig utfordring. Det krever vilje, langt utover det sosialpolitiske, å iverksette effektive måter å utbedre levekårene på. Dorjefarten er i seg selv en bekreftelse på at Sørlandet på mange områder fortsatt er en reaksjonær landsdel. Og her kjernen til noen av de særskilt sørlandske problemene.Med mindre vi gjør noe med egne holdninger, vil livet på det blide sørland forbli surt for alt for mange.