Det europeiske fellesskap vi sa nei til i 1972 og den unionen vi sa nei til i 1994, var en helt annen sosial, politisk og økonomisk virkelighet enn det EU som nå er under utvikling.I 1972 søkte vi medlemskap i en liten klubb som omfattet seks medlemsland. I 1994 var det fortsatt bare 12 medlemsland. Om få år vil EU omfatte minst 25 land som dekker Europa fra Russland til Atlanterhavet og fra Middelhavet til Nordkalotten. De inngår i et bredt økonomisk, monetært, sosialt, miljømessig, sikkerhetspolitisk og utenrikspolitisk samarbeid.På mange måter er argumentasjonen fra 1972 snudd på hodet. Da befant vi oss midt i den kalde krigen mellom øst og vest. Og argumentasjonen på venstresiden var at det daværende EEC var en eksklusiv vest-europeisk klubb. Men ble EEC en alleuropeisk organisasjon mente nei-folket på venstresiden at Norge hørte hjemme der.Etter 30 år er dette i ferd med å bli en realitet. Den kalde krigen er over. Kommunistregimene har falt og de gamle øst-statene er i ferd med å bli EU-medlemmer. Altså burde også Norge bli medlem skal vi følge nei-sidens argumentasjon fra 1972. Og etter Murens fall fremstår nå EU som den eneste troverdige motvekt til USA på det globale plan. Eller for å si som Kåre Willoch i et intervju i Dagbladet denne uken: «Rollen som verdens eneste supermakt er blitt uhåndterlig også for USA selv. Der er viktig at det bygges opp en balanse. De nærmeste 50 årene må denne balansen være Europa».Spørsmålet er om Norge vil være med i et fellesskap som utvikler en felles europeisk politikk og sikkerhetspolitikk, eller om vi skal utvikle oss til et lydrike i forhold til både USA og EU.Også på andre områder har utviklingen i EU overkjørt nei-bevegelsen og venstresidens motargumenter fra 1972 og 1994. EUs miljøkrav er på mange felter strengere enn dem vi har praktisert i Norge. Arbeidsgiverorganisasjoner i Europa, deriblant NHO, har reagert sterkt på EU-forslaget om strengere regler for bedriftenes miljøansvar. Det innebærer en klar skjerpelse av næringslivets miljøansvar i EU dersom det blir vedtatt.Og det er ikke tilfeldig at de største skeptikere til EU-samarbeidet i dag finner vi på høyresiden i europeisk politikk. Til dette bildet hører også at siden EØS-avtalen ble inngått har Norge aksepetert nær 4000 EU-direktiver, som har samme status som norsk lov, men hvor lovgiverne sitter i Brussel. Det er for oss ubegripelig at dagens EU-motstandere kan akseptere utviklingen mot en slik lydrikestatus for Norge i forhold til EU. Derfor bør dagens jubileum være et jubileum med en bitter bismak for EU-motstanderne fra 1972.