EU - en ikke-sak?

En slik balansegang er i seg selv et kunststykke, på nivå med påstanden om at sentralbanksjefer ikke driver med økonomisk politikk.På NHOs årskonferanse i forrige uke var debatten om norsk EU-medlemskap tilslørt bak konferansetemaet «Europa på norsk», hvor det underliggende tema hos alle innledere selvsagt var at vi trenger en ny norsk EU-debatt. Men ikke nettopp nå, åtte måneder før et stortingsvalg. Og klok av skade ønsker ikke NHO å være den organisasjonen som åpner for debatten ved å flagge kravet om norsk EU-medlemskap. Derfor nøyer man seg med å regissere en frisert prolog med innspill og premisser for den debatten alle venter må komme så snart høstens stortingsvalg er avviklet.Men ikke desto mindre sitter NHO og norsk næringsliv og betrakter de store omveltninger som nå forberedes i Europa og grunner på hvilke konsekvenser EUs utvidelse mot øst vil få for oss — samtidig som EU-motstanden øker i Norge.Og bekymringen retter seg særlig mot fremtiden for det avtaleverk som har gjort at vi hittil har kunnet leve et relativt ubekymret liv i vårt utenforskap - EØS-avtalen. Da EØS-avtalen ble inngått mellom EFTA-landene og EU, var EFTA fortsatt en tung handels- og avtalepartner i Europa, med bl.a. Sverige, Sveits og Østerrike som medlemmer. I dag består EFTA av Norge, Island og Lichtenstein. Ikke nettopp handelspartnere i tungvektsklassen, med 4,8 millioner innbyggere mot nær en halv milliard innbyggere i et utvidet EU.Nå er det få som mener at den nåværende EØS-avtalen er i fare. Men skal den omfatte alle de nye EU-landene i Øst-Europa, vil den trolig måtte reforhandles. EØS-avtalen vil da komme til erstatning for de separate handelsavtaler vi i dag har med de østeuropeiske land, som til dels er svært gunstige. Ikke minst vil vår fiskeri- og oppdrettsnæring kunne gå på en handelssmell i en ny EØS-avtale. Optimistene blant EU-motstanderne baserer seg på at vi igjen vil kunne forhandle oss fram til norske særordninger. Men spørsmålet er hvor mange særordninger EU er villig til utstyre oss med når deres tid, økonomi og oppmerksomhet er rettet inn mot innlemmelsen av nye medlemsland i øst.Dessuten er håndteringen av særordninger og særavtaler i vårt forhold til EU et skoleeksempel på at vi selv har utviklet et demokratisk underskudd i forhold til EU. Særordningene forhandles og håndteres av norske byråkrater og er i liten grad berørt av politikerhender. På samme måte som de EU-direktivene vi blir pålagt å innarbeide i norsk lovgivning.Dette er noe av det bakteppet som NHO og norsk næringsliv nå ønsker å trekke opp når det gjelder Norges forhold til Europa. Men Jens Stoltenberg gjentok i forrige uke at et norsk EU-medlemskap for tiden er et ikke-tema i norsk politikk, og vil forbli det inntil det skjer noe i Europa som endrer norsk opinion. All erfaring tilsier at det skal mer enn et politisk jordskjelv til i Europa for å endre denne opinionen. Selv ikke det faktum at resten av Europa nå er i ferd med å bli innlemmet i EU gjør synderlig inntrykk på norske meninger. Det er bare når norske politikere selv har tatt føringen og satt EU på dagsordenen at norske velgere har latt seg bevege. Derfor er Jens Stoltenbergs holdning til en ny, norsk EU-debatt defensiv og defaitistisk.