I mai 2004 ble Erna Solberg tiljublet som en dronning i Høyre. Det skjedde under partiets landsmøte på Hotel Plaza i Oslo. Etter 10 års famling med Jan Petersen som leder, ble hun ønsket velkommen som den store redningskvinnen.
I motsetning til forgjengeren var Solberg en leder som var ønsket av hele partiet. Da Petersen startet sin gjerning på begynnelsen av 1990-tallet, trakk de fleste på skuldrene, og var fornøyd med at noen i det hele tatt ville påta seg vervet.
Det nærmer seg Høyres landsmøte igjen. Jubelen fra 2004 har stilnet, og partiet er i dyp krise. Den ene meningsmålingen etter den andre sender partiet nærmere avgrunnen. De skyhøye forventningene som ble stilt til Solberg da hun overtok som leder, har hun på ingen måte klart å innfri.
Høyre fikk rekordlav oppslutning ved Stortingsvalget i fjor høst. Men 14,1 prosent markerte ikke bunnen. I de sju månedene etter valget har nedturen fortsatt, og i en måling Norsk Respons har utført for Aftenposten, er partiet nede på 9,9 prosent. At Fremskrittspartiet er mer enn tre ganger så stort, gjør situasjonen prekær. Ingen partier lekker mer til Frp enn Høyre.
Solberg var stjernen i Bondevik-regjeringen, og klappsalver løftet henne fram da hun overtok som partileder. Men ting skifter fort i politikken. Bare to år etter jubelscenene under landsmøtet, er ledelsen igjen tema i Høyres rekker. Flere fylkesledere har tatt til orde for utskiftninger, og fylkesledere har samordnet seg med tanke på å fremme nye kandidater som nestleder. Solberg har avvist at noen i toppledelsen bør skiftes ut.
Nå lever Høyre og Erna Solberg i skyggen av Frp og Siv Jensen. Frp detroniserte Høyre som den største opposisjonspartiet ved siste valg, og Solberg og hennes medhjelpere sliter med å markere Høyre. Solberg vil gjerne snakke politikk, men det temaet er
ikke mange opptatt av. Velgerflukten overskygger alt annet, og stikkordene for landsmøtet i Oslo i mai kan lett bli 9,9 prosent og partiledelsens fremtid.
Mange mente det var Gro-takter over Erna Solberg da hun overtok roret i Høyre, og at hun hadde kvaliteter som kunne gjøre henne til den nye landsmoderen. Høyre ønsket seg så inderlig en leder som markerte både seg selv og partiet. Det fikk Høyre. Snart to år senere er partiet på et historisk bunnivå. Både ledelsen — og den politiske retningen ledelsen har ført partiet i - kan presse fram en smertefull debatt under landsmøtet i mai.