Ofte har denne type donasjon vært tabubelagt. Blant annet derfor har også temaet på langt nær fått den oppmerksomhet det fortjener.
På landsplan øker transplantasjoner av alle typer hvert år. Likevel er det i Norge i dag altfor få donorer. Hele tre av ti pasienter som venter på et nytt organ, dør i eller på vei inn i køen.
Og køene øker. På 1990-tallet sto i gjennomsnitt 10-20 lungepasienter på venteliste. I dag ligger tallet stabilt på rundt 40. Samtidig må de medisinske ekspertene foreta svært strenge og umenneskelige valg om hvem som slippes til på ventelistene, fordi det er så få organer tilgjengelig.
I dag sier hver fjerde pårørende nei til å gi bort organer. Beslutningen blir ofte tatt under dramatiske omstendigheter, der den pårørende først må forholde seg til budskapet om at livet til en kjær kan være i ferd med å ta slutt. Når kampen for livet er i ferd med å tapes, kommer spørsmålet om å si ja til å donere organer. Ingen kan forundres over at mange i en slik sorgtung situasjon velger å svare nei på legenes spørsmål.
Men organdonasjon er viktig for at mange andre kan få lov til å leve videre. Hver enkelt donor redder i gjennomsnitt fire andre menneskeliv. Derfor er det viktig at langt flere av oss tar stilling til spørsmålet om donasjon i god tid før det plutselig kan bli aktuelt. Forhåpentligvis har våre reportasjer de siste dagene bidratt til å øke bevisstheten omkring dette valget.
Organdonasjon er et svært følsomt tema. Selv om behovet er stort, har ingen rett til å presse den enkelte til å bli donor. Men hver enkelt av oss har et selvstendig ansvar for å tenke grundig gjennom muligheten på forhånd og diskutere den med våre nærmeste pårørende.
Først og fremst fordi vi på denne måten kan være med på å redde andre menneskeliv. Men også for å forhindre at våre nærmeste pårørende kan bli stilt overfor et valg som ingen burde bli tvunget til å ta stilling til.