Elevorganisasjonen har foretatt beregninger som viser at det nå koster like mye å være elev i offentlig videregående skole som i de videregående friskolene. Kunnskapsminister Øystein Djupedal (SV) ønsker ikke å kommentere Elevorganisasjonens tall. Vi skjønner at han vegrer seg, for dette er pinlig.
Den rødgrønne regjeringen med Djupedal i spissen har som et av sine mål å begrense fremveksten av privatskoler. Etablering av nye skoler er derfor stoppet midlertidig i ett år fremover i påvente av ny friskolelov. Begrunnelsen for å bremse friskolene, er frykt for at de skal svekke det offentlige tilbudet.
Hvis offentlig videregående skole er så viktig for regjeringen som det vi blir fortalt, haster det for den samme regjeringen å innfri de løftene som er gitt. Det må være et kraftig tankekors for de rødgrønne at det nå er like dyrt å gå i offentlig som i privat skole. Særlig når et av argumentene som er brukt mot privatskoler er at de vil virke diskriminerende og utelukke barn fra familier som ikke har råd til å betale.
Med innføringen av Kunnskapsløftet i høst kommer nye fagplaner, som krever nye lærebøker. Det påfører elever som begynner i første klasse på videregående skole flere tusen kroner i utgifter. At fullfinansiering av læremidler ikke kom på plass i år, er forståelig, siden den forrige regjeringen preget 2006-budsjettet i stor grad. Men det burde ha vært mulig å etablere en overgangsordning.
Øystein Djupedal gjentar nå løftet om gratis læremidler i videregående skole. Men han tidfester det ikke nærmere enn «i løpet av stortingsperioden». Dette holder ikke for en regjering som i så sterk grad har sagt at den ønsker å satse på det offentlige skoleverket. For å beholde troverdigheten, må regjeringen sørge for at finansiering av læremidler kommer på plass allerede i neste budsjett.
Djupedal ber Elevorganisasjonen og andre som er utålmodige huske at «vi har fire år bak oss med en borgerlig regjering som har prioritert privatskolene og ikke den offentlige skolen». Det bør ikke statsråden bruke som en unnskyldning for å trenere læremiddelsaken, men som en spore til å få gjort noe raskt.