At SV, som profilert fredsparti og anti-Nato-parti, har problemer med å sende norske soldater til felten i Afghanistan, forstår vi. Og at Kristin Halvorsen som partileder og regjeringsmedlem har problemer med å forklare sine partifeller i fredspartiet at vi gjør det allikevel, forstår vi.
Men det jeg ikke forstår er at en partileder og finansminister også inntar rollen som feltherre på slagmarken i Afghanistan. For det er nemlig det Kristin Halvorsen gjør når hun involverer seg i de taktiske operasjonene og disposisjonene til 150 norske elitesoldater.
Politikere skal selvsagt bestemme om og når vi skal engasjere oss i krigshandlinger og når vårt engasjement skal opphøre. Men hvordan operasjonene skal gjennomføres i felten, er ikke politikernes gebet. Churchill lot general Montgomery disponere sine tropper som han ville ved slaget om El Alamein, og president Roosevelt lot general Eisenhower styre invasjonen i Normandie.
For Natos ISAF-styrke er hele Afghanistan et operasjonsområde underlagt en felles militærkommando. Det er de taktiske vurderinger som foretas her som må styre Natos militærinnsats fra dag til dag i Afghanistan. Deriblant de norske ISAF-styrkene. Ikke sympatiene og antipatiene til en selvbestaltet «general» på et statsrådskontor i Oslo.
Derfor er det en absurd situasjon SV-leder Kristin Halvorsen forsøker å manøvrere regjeringen inn i. Det tydeliggjøres av de mange sprikende uttalelser om hvilke begrensninger som er lagt på bruken av den norske spesialstyrken, fra regjeringsmedlemmer og partiledere i den rød-grønne regjeringen og fra militære ledere og representanter for Nato. Vi må stå tidlig opp om morgenen for å få med oss hvilket standpunkt som gjelder for regjeringen fra dag til dag.
Onsdag gjorde Kristin Halvorsen det krystallklart at norske styrker under enhver omstendighet ikke skulle forflyttes. Det var et ultimat krav. Selv ikke for å hjelpe i nødssituasjoner.
Torsdag forsikret utenriksminister Jonas Gahr Støre Stortinget om at norske styrker kan brukes over alt i Afghanistan for å hjelpe allierte i en akutt nødssituasjon.
Fredag bekreftet statsministeren dette, mens SVs utenrikspolitiske talsmann viklet seg inn i resonnementer om hvor mange timer de norske soldatene fikk lov til å oppholde seg i sør-Afghanistan.
Selve problemstillingen som SV bygger sin symbolpolitikk på i denne saken, er grunnet i en ganske absurd krigslogikk. Norske soldater kan bekjempe talibanske styrker i Kabul, men ikke i Kandahar. Hva den prinsipielle forskjellen er, må man være sentralstyremedlem i SV for å se.
For SV har ingen garantier for at ikke Kabul-distriktet kan bli en like heftig slagmark for Taliban som Sør-Afghanistan for tiden er.
Hva hadde vår reaksjon vært om de kanadiske Nato-styrkene, som er øremerket forsvaret av Norge, ved en invasjon av Norge ble sendt over Atlanteren med den begrensning bare å forsvare Sør-Norge og ikke Nord-Norge?
Vel er krig for alvorlig til å overlates til generalene, men krig er også for alvorlig til å overlates til et notorisk, anti-Nato-parti som SV. Hele hendelsesforløpet denne uken, med SV-ledelsen i skytteltrafikk ut og inn av sentralstyre— og landsstyremøter for å trekke opp subtile grenser for 150 norske soldaters operasjoner i Afghanistan, er en eneste lang dokumentasjon på det.
Nato hviler på en hjørnestein: «En for alle - alle for en». Det er den solidariske forsvarstese som ikke minst Norge har søkt beskyttelse igjennom hele den kalde krigen. Og det er på grunn av denne forpliktelsen vi befinner oss i Afghanistan for å bekjempe terrorister og terrorismen.
Men for et parti som SV, som gjennom hele sitt 46-årige liv siden SF ble etablert i 1961, har vært i en permanent opposisjon til norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk, er det trolig for mye å forvente at det har Nato-ideologien under huden.
Det største offer SV måtte på yte på Soria Moria var å godta at Nato-medlemskapet ble en del av regjeringsgrunnlaget i Soria Moria-erklæringen. Den må ha vært en like bitter pille å svelge som enhver kapitulasjonserklæring for en tapende part. For det rørte ved selve grunnlaget, sjelen og raison d'être til partiet SV.
Derfor blir det omkamper i regjeringen hver gang vår sikkerhets- og alliansepolitikk står på agendaen.
Høsten 2005 havnet SVs stortingsrepresentanter på plenen utenfor Stortinget i protest mot regjeringens vedtak om å sende kampfly til Afghanistan. Denne gangen har store deler av partiet havnet på jordet i protest mot at deres partileder oppfyller Soria Moria-erklæringen.
Hva som politisk vil stå igjen etter den rød-grønne regjeringen er uvisst. Men den har i hvert fall innført en helt ny styringspraksis i norsk politikk - hvor alle konflikter i regjeringen utspilles i full åpenhet med full mediedekning i alle kanaler. Og gjennom politiske seminarer og manuduksjoner internt i SV. Til beste for den offentlige samtale i landet. Men totalt ødeleggende for et regjeringskollegiums indre liv.