SENTERPARTIET havner under sperregrensen på meningsmålingen TV2 presenterer denne uken. Partiet får 3,4 prosent oppslutning – nesten en halvering i forhold til resultatet på 6,5 prosent ved stortingsvalget i 2005. Med et utfall som i TV2-målingen ved valget i september neste år kommer kun påtroppende partileder Liv Signe Navarsete inn på Stortinget. I dag har Sp 11 representanter.

Det er åpenbart at partiet sliter i motbakke. Andre meningsmålinger den siste tiden har gitt Sp en oppslutning mellom 4,4 og 5,2 prosent. Nå er det lenge til valget, og det er for tidlig å si noe om partiet klarer å snu den negative trenden. Likevel må det være et skremmeskudd for partiledelsen at Sp har falt under sperregrensen.

TV2-MÅLINGEN er tatt opp under Åslaug Hagas dramatiske avgang som statsråd og partileder. Det kan være en årsak til den oppsiktsvekkende svake målingen. Haga var en av arkitektene bak det rødgrønne regjeringsprosjektet, og når hun gir seg helt i politikken etter denne perioden, har Senterpartiet en formidabel utfordring. Haga blir ikke lett å erstatte.

Et viktig spørsmål er hvor Sp tar veien videre i det politiske landskapet. Inneværende periode er partiet i regjering med Ap og SV. Om samarbeidet fortsetter, er det ikke mulig å si noe sikkert om nå. Men vi vet at Sp har tradisjon for å bedrive politisk slalåmkjøring. Noen trofast partner har partiet aldri vært.

1980-ÅRENES samarbeid med Høyre i Willoch-regjeringen ble byttet ut med støtte til en ren Ap-regjering, før partiet igjen gikk i regjering med Høyre under Jan P. Syses ledelse i 1989. Etter bare ett år gikk partiet ut og støttet deretter igjen Ap i flere år, før det ble med i Kjell Magne Bondeviks sentrumsregjering i 1997. I 2005 brøt partiet en ny barriere ved å gå i regjering med SV og Ap.

Man skulle kanskje tro at et parti som i løpet av de siste 18-20 årene har vært i regjering med samtlige partier fra SV til Høyre, en gang ville slå seg til ro. Men politisk trofasthet og forutsigbarhet ligger ikke for Sp. Men for velgerne kan det kanskje ha noe å si om partiet bestemmer seg for om det hører hjemme på blå eller rød side i norsk politikk.