Bare smak på navnet. Protestfestivalen. Det oser av motkultur og opprørstrang. Av fandenivoldsk glimt i øyet, av aparte debatter og klassisk norsk stahet.

Dette er imaget Kai Erland og Svein Inge Olsen har klart å skape, gjennom ståpåvilje, medietekke, kreativitet, dugnadsånd, tusenvis av gratistimer og gode hjelpere. En festival som har vakt internasjonal oppmerksomhet med sitt sære konsept.

Men studer årets program, og du kan begynne å lure på om du har havnet på feil festival. Eller om noen har stjålet logo og merkevare og brukt den til en annen festival som hadde arbeidstittel Gjesp-festivalen. Programmet er omtrent så forutsigbart som kongens nyttårstale, like politisk korrekt som et 1980-talls landsmøte i Norsk Sosionomforbund. Jeg tror jeg vet hvorfor.

Christianssand Protestfestival er snart oppslukt i det den skulle utfordre; det norske etablissementet. Den er blitt en del av makta den skal være kritisk til, og de som står bak festivalen ser ikke ut til å ha skjønt det. Eller ikke ville skjønne det. Hvis du ikke visste bedre, kunne du nesten tro at du var kommet inn i en 10 dagers sammenhengende direktesending av eliteprogrammet Dagsnytt 18 på NRK P2. Mange viktige debatter, bevares. Mange kjedelige også, forresten. Og forhåpentlig noen morsomme. Men når ni professorer og amanuenser, åtte tidligere eller nåværende stortingsrepresentanter, sju fremtredende redaktører, seks profilerte journalister, fem teologer, fire direktører og næringslivsledere, tre forfattere, to homoaktivister og en husmor fra Søgne har ment fra seg, gjenstår fortsatt spørsmålet: Motkultur eller maktkultur?

Du blir neppe overrasket av hva du får høre hvis du går på Kick Cafe der Dagbladets Anne Aasheim svarer på det kjedsommelig stilte spørsmålet: hva skjer når mediene jager i flokk? Sjansen er omtrent like stor for at du blir rystet om du går rett over gata, på mer ærverdige hotell Norge, og der hører hva biskop Olav Skjevesland mener om tilstanden i Den norske kirke. Vær for all del tidlig ute hvis du tror at stortingsrepresentantene Inge Lønning og Karita Bekkemellem for første gang kommer til å møtes i en heterofil omfavnelse av den kjønnsnøytrale ekteskapsloven. Vurder kanskje å gjøre noe annet hvis magefølelsen din tilsier at de sier de samme her som de har sagt i 1730, Dagsnytt 18, Tabloid, Redaksjon Én, Her og Nå, og noen debattprogrammer til. Hvis du virkelig tror at NRK-sjef Hans-Tore Bjerkaas mener NRK er på ville veier, slik den partiske debattleder Erling Borgen hevder, så få for all del med deg diskusjonen på Kick Cafè mandag. Men kryss fingrene for at debatten ikke blir alt for høyrøstet. Da kommer sikkert kommuneoverlege Vegard Vige og stenger hele showet.

Hvorfor lar jeg meg engasjere så intenst at det blir kondens på dataskjermen? Når jeg puster litt på, kjenner jeg at det er to grunner til det.

Denne festivalen er alt for viktig til at den skal få lov til å bli dannet og tannløs. Da mister den sin kraft. Når dens eneste provoserende trekk i år er at den er så lite provoserende, tyder det på at dette allerede er i ferd med å skje. Det er debattprogrammenes tematikk man bringer videre, fantasiløst og på etterskudd. Her er det maktas folk som inntar debattkrakkene, ikke de som hevder meninger flertallet av oss finner uspiselige eller ubehagelige.

I år har man ikke funnet plass for en Vidar Kleppe eller en Arne Tumyr, som mener at muslimer gjør seg best på lang avstand. Ikke til en Oddmund Harsvik, den tørrlagte alkoholikeren som kunne utfordret festivalfolkets egen drikkekultur. Ikke til de som vil slippe å ha overgangsboliger for soningsdømte på Grim. Ikke én islamittisk ekstremist, ikke én horekunde, ikke én nedbøyd, fattig. Bare maktfolk som skal diskutere dem.

Selv ikke når den manglende radikalismen blant nåtidens studenter er temaet, varter arrangørene opp med annet enn gamle og halvgamle professorer. Ikke en eneste student er funnet verdig til delta. Svein Inge Olsens forklaring på de manglende studentene, er avslørende for tankesettet. Jo, de hadde prøvd et par ledere i studentorganisasjoner, men uten å få svar, opplyser han på festivalens nettsider. Og det var det. Men hvor fikk Olsen tanken fra at det måtte være lederen i en studentorganisasjon som representerte studentene? Hva er galt med en vanlig, oppegående student? Det var tross alt dem det var flest av også under studentopprørene i 1968. Kan det være at det var maktas elitistiske tankesett som bestemte Olsens svar?

Mitt andre anliggende er at enhver maktinstitusjon trenger å bli utfordret. Protestfestivalen er nå blitt det Fædrelandsvennen har vært lenge; en maktfaktor på Sørlandet. Slike institusjoner må ikke bare avfinne seg med kritikk, men må elske den med nesten masochistisk fryd. I engasjementet og kritikken ligger nemlig noe av både Fædrelandsvennens og protestfestivalens eksistensgrunnlag og berettigelse.

Protestfestivalen er et alt for viktig, og ildsjelene bak den alt for flinke, til at festivalen skal få sykne hen. Derfor håper jeg at de anser dette som et nesten kjærlig tupp i baken til dem: Lag en festival som er skarpere i kantene, mer utfordrende, og som urologer mer.

Bytt ut noen av stortingskompisene. Noen av redaktørene også. Og professorene og amanuensisene. Men behold husmoren fra Søgne.

epresentantene i en debatt om deres studentengasjement?