Meldeplikten innebærer at utøvere må melde fra slik at ADN skal kunne finne dem på et gitt tidspunkt hver eneste dag for å foreta eventuelle uanmeldte dopingkontroller. Ordningen ble innført fordi historien har vist at utøvere har dopet seg, men sluttet like før en konkurranse, og slik unngått å bli tatt.

Høidalen gjør et poeng av at flere utøvere nå har fått to advarsler, og at de risikerer å miste Beijing-OL i 2008. For får de enda en advarsel, uten å ta den til følge, blir de utestengt fra all idrett i inntil to år.

VI SYNES Høidalen har en dårlig sak. Meldeplikten er prisen utøvere må betale for å bidra til å holde idretten ren. I stedet for å kritisere ADN, burde Høidalen være glad for at denne servicen tilbys. Den gir ikke bare utøveren sikkerhet for at han/hun er ren, men også trygghet for at konkurrentene er det.

Idrett handler ikke bare om prestasjoner og mesterskap, men også om image-bygging og merkevare. Store penger er involvert. Å være ren er et kvalitetsstempel. Utøverne er forbilder for barn og unge. Det forplikter. Å føre i marken argumenter som kan undergrave det viktige arbeidet mot doping, blir i lys av dette meningsløst.

VI SER AT Høidalen møter forståelse hos noen utøvere. Det er alarmerende. De som støtter ham, kan ikke ha sett det prinsipielt viktige i å ha et dopingfritt idrettsmiljø. De kan heller ikke ha fått med seg bakgrunnen for at regelverket er blitt skjerpet. Det er lenge siden tester i forbindelse med konkurranser var godt nok. Urene utøvere og deres støttespillere har stadig utviklet nye metoder for å dope seg. Uten å bli tatt. Meldeplikten er en dyd av nødvendighet.

Noen mener meldeplikten griper inn i den personlige friheten. I så fall må frihetsberøvelsen veies opp mot hva som oppnås. Er gevinsten et dopfritt idrettsmiljø, burde det ikke være noen stor forsakelse for utøvere å melde fra hvor de befinner seg.