Språkmeldinga «Mål og meining – Ein heilskapleg norsk språkpolitikk» (St.meld. 35 2007–2008) er eit omfattande og grundig dokument, som gjev ein god analyse av dagens språksituasjon i Noreg. I innleiinga til meldinga blir det sagt at «føremålet med meldinga er å leggja grunnlaget for ein ny, strategisk målpolitikk med eit heilskapleg perspektiv på språk og samfunn».

Det overordna perspektivet i meldinga er å styrkja norsk språk, som er i ein pressa situasjon. Internasjonaliseringa gjer at det i mange samanhengar blir nødvendig å kommunisera på engelsk, og det moderne mediesamfunnet fører til at me i stadig sterkare grad blir eksponerte for engelskspråklege kulturimpulsar. I meldinga heiter det at det overordna målet for språkpolitikken må vera å sikra det norske språkets posisjon som eit fullverdig, samfunnsberande språk i Noreg. Meldinga slår fast at norsk skal vera hovudspråk. Dette vil bli uttrykt i ei ny allmenn språklov. Universitet og høgskolar skal få lovfesta ansvar for vedlikehald og utvikling av norsk fagspråk.

Språkleg sjølvkjensle er eit viktig omgrep i dette dokumentet. Ein meiner at føresetnaden for ei positiv utvikling for eit språk er at det i vedkomande språksamfunn finst eit sterkt medvit om den unike verdien som det eigne språket representerer. Ein kan spørja: Finst det i det norske språksamfunnet eit stilstrekkeleg sterkt medvit om norsk språk til at me kan stå mot det stadig sterkare presset som språket vårt er utsett for? Det er grunn til å anta at språket som eit nasjonalt merke og med høg prestisje har kome litt i bakgrunnen dei seinare åra. Nasjonsbygginga vår er eit tilbakelagt stadium. Den internasjonale og fleirkulturelle dimensjonen står i dag meir sentralt.

Språkmeldinga slår fast: All ekte internasjonalisering og all toleranse for kulturelt mangfald må byggja på eit solid og trygt fotfeste i eigen kultur og eige språk. Den nasjon og den kultur som ikkje veit å setja pris på og ta vare på sitt eige, vil sjølv ha lite originalt å bidra med i internasjonal kunnskapsutvikling.

Departementet hevdar i meldinga at me må ta vare på vårt eige særpreg. Ikkje noko er meir norsk kultur enn norsk språk. I det eine landet etter det andre er det nå i ferd med å skapast eit medvit om behovet for å styrka nasjonalspråket for å hindra at engelsk skal ta over som bruksspråk på den heimlege arenaen.

Stortingsmeldinga er elles svært oppteken av å støtta opp om mangfaldet i norsk språk. Det gjeld i høg grad omtalen av nynorsk som ei sidestilt språkform, og det gjeld dialektane våre: «Ulike variantar av norsk er med på å knyta oss saman i ulike regionale og sosiale fellesskapar.» Når det gjeld nynorsken, heiter det:

«Like viktig som å hindra domenetap til engelsk i det norske språksamfunnet er det å sikra grunnlaget for den nynorske skriftkulturen og for nynorsken sin posisjon i det norske samfunnet generelt. Dersom det nynorske skriftspråket skulle gje tapt for bokmålet, ville dette ikkje bare vera alvorleg for alle som bukar nynorsk i dag, det ville også vera eit kulturtap for alle og for Noreg som nasjon. Det ville vera å fjerna eit offisielt uttrykk for det språklege mangfaldet i landet, i strid med det som er gjengs kulturpolitikk i internasjonalt kultursamarbeid.»

Ingen strategisk språkpolitikk for framtida kan gå utanom nynorsken, heiter det i meldinga. Det at me ikkje bare har eitt, men to norske skriftspråk med kvart sitt historiske og språklege opphav og kvar sin skriftkultur, gjev norsk språk eit dobbelt uttrykksregister, og ein dobbel verdi. Departementet tek til orde for at ei styrking av norsk språk må omfatta tiltak for å støtta nynorsk spesielt. Meldinga snakkar om «positiv særbehandling» av det nynorske språket, og også «aktiv støtte».

Departementet strekar under at ein ny norsk språkpolitikk må ta omsyn til at det her i landet blir brukt mange andre språk enn norsk. Ein siktar her til alle dei nyare innvandrarspråka som har kome til som eit markert innslag i det norske samfunnet dei siste tiåra. I Norden finst det nesten 200 morsmål utanom dei språka som frå gammalt av høyrer heime i Norden. Departementet ønskjer at det blir laga eit oversyn over den faglege ekspertisen som finst innafor desse språka.

Når det gjeld språkleg mangfald, legg ein i meldinga særleg vekt på dei folkerettslege forpliktingane me har for dei tradisjonelle minoritetsspråka våre. Det gjeld urfolksspråket samisk og dei tre språka knytte til nasjonale minoritetar, kvensk, romani og romanes (ei grein av romani). Statens ansvar for å verna om og styrka desse språka er ein del av ansvaret for å sikra kulturmangfaldet i verda. Vern om desse språka er også eit ledd i sikra ein viktig del av den språklege kulturarven i vårt eige land. Den nordiske språkdeklarasjonen frå 2006 slår fast at alle nordbuar har rett til å bevara og utvikla morsmålet sitt og sitt «nasjonale minoritetsmål». Dette omfattar også alle dei språka som har fått fotfeste i dei nordiske landa gjennom innvandringa dei siste tiåra. Opplæringslova slår fast at elevar med nyare innvandrarspråk har rett på tilrettelagt norskundervisning, og rett til morsmålsundervisning dersom dette er nødvendig.

Dei mange minoritetsspråka har likevel ikkje juridiske rettar slik samisk har i det norske samfunnet. Likevel er eit viktig prinsipp slått fast i den nordiske språkdeklarasjonen og nå i Stortingsmelding 35. Dette prinsippet byggjer på ei erkjenning av den spesielle verdien morsmålet har for den enkelte, og at alle individ og grupper, uansett bakgrunn og tilhaldsstad, må ha rett til å verna og dyrka morsmålet sitt utan å bli aktivt hindra i det.

Trass i at me har to målformer her i landet og mange dialektar, har Noreg har tradisjonelt av mange vore oppfatta som eit språkleg og kulturelt einsarta samfunn. Med innvandringa til landet dei seinare tiåra har dette bildet av Noreg blitt endra. Innvandringa har gjort språklege behov og tilpassingsproblem meir synlege over heile landet.

Det største enkeltståande tiltaket som blir presentert i meldinga gjeld opprettinga av ein norsk språkbank. Ein database (ein digitalisert språkressurs) som består av millionar av skrivne og talte ord skal danna grunnlaget for å utvikla programvare og teknologiske produkt på norsk.

Stortingsmelding 35 er eit viktig dokument, som peikar ut retninga for norsk språkpolitikk i åra framover. Det er å håpa at meldinga ikkje blir lagd i ei skuff, men at ho blir ei brukshandbok for framtidige politikarar og for alle som er interesserte i norsk språk og kultur.