Den 30. juli 1945 sang Kirsten Flagstad på Kjos gård i Vågsbygd. Om dette står det skrevet tre sider i dagboka som tilhører våningshuset på Kjos. Under overskriften «Avskjedsfesten for søster Milly som skal reise til Mangarano, Madagaskar» står en rekke hilsninger til misjonæren som reiser «frimodig til hedningeverden». En av signaturene tilhører Kirsten Flagstad Johansen. Hennes sangprogram besto av kun verdslige sanger, hele 11 i tallet, som den verdensberømte dramatiske sopran ga til beste i denne eksklusive huskonserten. Det klang av Grieg, Kjerulf, Alnæs og Händel gjennom Kjos-gårdens høye vinduer denne sommerdagen.

Dette er bare ett av mange minner som er knyttet til Kirsten Flagstad fra hennes 20 år som bosatt i Kristiansand, eller nærmere bestemt på Lumber i Vågsbygd. Det var her hun bodde lengst i sitt liv, det var her hun søkte den stille ro og anonymitet hun trengte mellom all virak og berømmelse som fulgte med opptredener på verdens største operascener. Kirsten Flagstad feiret alle de triumfer som feires kan for en operastjerne fram til hun ga sin avskjedskonsert før jul i 1953. Da hadde hun hatt en gullkantet karrière siden gjennombruddet på Metropolitain i 1935, en karrière som er bortimot enestående i musikkhistorien.

Superlativene haglet når Flagstads stemme og dramatiske talent skulle beskrives: «Århundrets stemme», «sangernes dronning», «verdens mest dramatiske sopran» og «den største Wagner-sangerinne verden har kjent» var noen av karakteristikkene som gjorde Flagstad til en levende legende lenge før hun avsluttet karrieren. Hun var ustanselig jaget av musikkjournalister fra Chicago til Bayreuth, det ble kø ved billettlukene hver gang en ny konsert med henne var annonsert ved Metropolitain i New York, verdens mest ettertraktede operascene. Men hjemme på Amalienborg i Vågsbygd var det ingen jagende journalister eller autografjegere. «Jeg hviler ingen steder så godt som her på Amalienborg, sa Flagstad ofte, ifølge biografien om henne fra 1967, skrevet av Aslaug Rein.

Da jeg som redaktør for lokalavisen Vestergabet for noen år siden gjorde en omfattende research på jakt etter Kirsten Flagstads fotavtrykk gjennom hennes tid som Vågsbygd-beboer fra 1941 til sin død i 1962, kom jeg i kontakt med mange som hadde kjent henne. Rose-Marie Lohne, datter av disponenten på Lumber, fortalte at Flagstad alltid ble omtalt som «Fruen» i fabrikkmiljøet. Lohnes mor serverte noen ganger i året middag for grosserer Henry Johansen og «Fruen». Flagstads yndlingsdessert var aprikoskompott med fløte, noe som alltid sto på menyen i disse selskapene. Og under formiddagsvisitter kunne Flagstad ofte si: «Her slapper jeg av, for her føler jeg meg ikke dyrket.» Det var kanskje denne avslappetheten som gjorde at hun kunne dukke opp uanmeldt på konsert på Kjos eller synge på Bedehuset i Vågsbygd som den mest naturlige ting av verden.

På den annen side var det selvsagt også musikkinteresserte i Kristiansand som visste å verdsette berømthetens tilstedeværelse. Bjørn Schoder, sønn av den berømte arkitekt Thilo Schoder, var en som kunne fortelle om fine møter foran peisen i Lumberveien. Han var som 20-åring i 1950 til stede i Salzburg under en konsert med Flagstad foran 3.000 tilhørere og med en annen legende, Wilhelm Furtwängler, som dirigent.

Men den store kunstneren Flagstad var også et beskjedent menneske som ofte nærmest unnskyldte seg for å være til stede, fortalte Schoder. Han mintes også at Kirsten Flagstad en gang hadde snakket om det vanskeligste kapittel i hennes eget liv, nemlig den omstridte hjemreisen til det okkuperte Norge. Turen gikk via Berlin, og hun ville på død og liv hjem til sin ektemann som var medlem av Nasjonal Samling. Dette ble selvsagt brukt i propagandaen under og etter krigen, ikke minst da landssviksaken mot Henry Johansen kom opp i 1946. Om denne episoden fortalte Bjørn Schoder:

Jeg vil ikke si at hun var bitter, men det lød sårt da hun begrunnet hvorfor hun måtte reise hjem. «Jeg skylder min mann stor takknemlighet fordi han også ga meg den finansielle mulighet til å videreutvikle meg som kunstner. Da han så ba meg om å komme hjem fra Amerika fordi han trengte meg, kunne jeg ikke avslå det. Her gikk vårt private liv foran politikken.» Sannheten var vel at Flagstad var en så politisk naiv person at hun ikke hadde antenner for hva som var rett og galt i denne uhyre delikate situasjonen. Da hun kom hjem til Norge holdt hun 19. april 1941 en pressekonferanse der hun uttalte: «Jeg aner ikke hva politikk er,» skriver Eve-Marie Lund i den nye biografien om Flagstad, «La meg være i fred». Det var nok den tragiske sannhet om operastjernens politiske dømmekraft.

Denne pletten på Kirsten Flagstads rulleblad er det ikke mulig – og ei heller ønskelig – å vaske vekk. Men det må ikke hindre oss i å ære det forrige århundres største stemme på behørig vis i hennes hjemby og hjembygd. Det har de gjort på Hamar, der hun ble født, men bare bodde et par måneder før familien flyttet til Kristiania. I Kristiansand har vi kun en vei oppkalt etter henne, mens den utlending som kommer til byen for å oppsøke Flagstads hjem, knapt vil finne fram til Amalienborg uten først å ta kjentmannsprøven. I det hele tatt har vi gjort så lite ut av arven etter Flagstad at det er en pinlighet av de store.

I et seminar nylig stilte jeg spørsmål ved om nettopp dette eksemplet på skral kulturhistorisk bevissthet er et uttrykk for en manglende stolthet hos kristiansanderne, en identitetsbrist, så å si. For uansett hvor kontroversiell Flagstads krigshistorie er, så er det en unnlatelsessynd av dimensjoner at arven etter den store kunstneren ikke er mer synlig til stede i byen.

La oss nå en gang for alle rette på det ved å gjøre Amalienborg om til et Flagstad-akademi, gjerne underlagt universitetets musikkutdanning, slik at studenter så vel som turister kan få anledning til å oppsøke «The Flagstad Sound». Det måtte være en fin måte å markere 100-årsdagen for Kirsten Flagstads debut på – i 1913.