Nå er økonomiske kriser ikke noe nytt. Noen mener den økonomiske situasjonen vi nå opplever kan sammenlignes med den store krisen i 1929. Og det er ikke mange blant oss (bortsett fra Haakon Lie) som husker dramatikken fra slutten av oktober 1929 og utover i 30-årene. Det var da aksjemeglerne hoppet ut av vinduene i Wall Street i fortvilelse over sine tap, og arbeidsledigheten i USA nådde 25 prosent.

For Norges del finnes det ikke god statistikk over arbeidsledigheten i disse årene, men mine foreldre og deres generasjon husket perioden med gru. Det spredte seg en verdensomspennende pessimisme som førte til rekordlave fødselstall (1933 var bunnåret) som er lett å finne igjen i den norske befolkningspyramiden (det er ikke mange 75-åringer), og i 1933 kom Hitler til makten i Tyskland.

Foreløpig er det knapt grunn til å tro at det skal bli så ille som i 1929, selv om den amerikanske økonomen Paul Krugmann (som nå har fått Nobelprisen i økonomi) har sagt at «den eneste forskjellen er at vinduene i meglerhusene i Wall Street ikke lenger kan åpnes¿» Foreløpig er det den store usikkerheten som råder. Selv ikke verdens klokeste økonomiske hoder tør spå om hvordan utviklingen skal gå. Noen mener at de nasjonale og internasjonale krisetiltakene virket, og børsene har de siste dagene gått oppover igjen. Det behøver imidlertid ikke å bety at faren er over. Også i 1929 svingte det opp og ned på de internasjonale børsene i flere måneder.

Kriser er en del av hele den økonomiske historien. Det er snart 150 år siden Karl Marx utviklet sin økonomiske katastrofeteori, som er en sentral del av marxismen. Han mente at det kapitalistiske systemet inneholdt så mange iboende konflikter at det med vitenskapelig lovmessighet ville bryte sammen i en stor økonomisk katastrofe og gjennom en verdensomspennende revolusjon bli erstattet av et kommunistisk samfunn. I dag er det vel ikke mange som tror på denne katastrofeteorien, men det kan jo godt tenkes at noen av de gamle ml-erne i besteforeldregenerasjonen går rundt med en følelse av søt bekreftelse.

Den økonomiske utviklingen har imidlertid helt siden den industrielle økonomien begynte å utvikle seg vekslet mellom oppgangs— og nedgangstider. Den russiske økonomen Kondratiev utviklet i 1926 teorier om en lovmessighet i disse bølgebevegelsene i økonomien gjennom studier av den økonomiske historien. Heller ikke slike teorier er det mange økonomer som tror på i dag, men ryktene vil ha det til at skipsreder Fred Olsen skal være en sterk tilhenger av Kondratiev og baserer sine forretninger på hans teorier. Og han har jo klart seg godt.

I de første 20-30 årene etter 2. verdenskrig trodde de fleste at forståelsen av økonomien og de virkemidler som skulle til for a styre utviklingen, var kommet så langt at det var mulig å unngå de store krisene. Den store depresjonen fra 1929 var noe som ikke kunne gjenta seg. Den viktigste bidragsyteren til dette var den britiske økonomen John Maynard Keynes. Hovedinnholdet i keynesianismen var at staten skulle øke sine utgifter i nedgangskonjunkturer for å begrense nedgangen, men skulle stramme til i oppgangstider for å unngå for sterk inflasjon. I sin presentasjon av statsbudsjettet formulerte statsminister Jens Stoltenberg seg i klassiske keynesianske termer; Vi må gi gass i nedgangstider og bremse i oppgangstider.

Ideene fra Keynes ble hentet til Norge av nobelprisvinneren i økonomi Ragnar Frisch og dannet grunnlaget for Arbeiderpartiets krisepolitikk, som førte til regjeringsmakten i 1935. For oss på Sørlandet kan det være grunn til å nevne at hovedarkitekten for dette programmet var økonomen Ole Colbiørnsen fra Vegårshei, som det vel er få som nå kjenner til. Keynes ideer kom til å dominere den økonomiske politikken i hele vesten fra 1945 og utover.

I 1970-årene fikk imidlertid keynsianismen seg at grunnskudd, da verden – og Norge – opplevde både økonomisk stagnasjon, arbeidsledighet og høy inflasjon på en gang. Det var på denne tiden den amerikanske økonomen Milton Friedmann sto fram med sitt budskap om at økonomien måtte styres gjennom pengepolitikk og at statens involvering måtte reduseres. Gjennombruddet for denne nyliberalismen kan kanskje tidfestes til høsten 1976, da Milton Friedmann ble tildelt Nobelprisen i økonomi.

Jeg arbeidet den gangen i Arbeiderbladets politiske redaksjon, og ingen av oss hadde hørt om mannen før, bortsett fra Bjørn Hansen, som nå er utenriksmedarbeider i NRK. Han kjente til Friedmann og mente at dette kunne markere et tidsskille i politikken. Og det fikk han jo rett i. Både Ronald Reagan og Margaret Thatcher hadde Friedmann som politisk og ideologisk lederstjerne, og hans ideer fikk stor innflytelse langt inn i sosialdemokratiet.

Allan Greenspan har gjennom hele perioden siden vært en eksponent for å bruke pengepolitikken som en stimulator i økonomien, og det er dette som har blåst opp økonomien og forbruket i USA gjennom lave renter og nesten ubegrenset utlånsvekst. Risikoen er blitt spredt utover hele det globale finansvesenet og har skapt mistillit i hele i hele systemet. Det fører nok også til at troen på at nyliberalismen har funnet et endelig svar på alle den moderne økonomiens utfordringer, har fått sitt grunnskudd.

Det er kanskje et tidens tegn at årets nobelprisvinner i økonomi er Paul Krugman, som har vært en av nyliberalismens fremste kritikere. Han har vært opptatt av behovet for en internasjonal styring av den globale finansnæringen, og dette er noe som allerede er blitt fulgt opp av den britiske statsministeren Gordon Brown. I den globaliserte økonomien, der pengestrømmene beveger seg mellom verdensdelene med raske tastetrykk, er den nasjonale styringen av økonomi og finansvesen blitt illusorisk. Det trengs en ny verdensorden innenfor økonomien, der også de nye økonomiske stormaktene Kina, India, Brasil og Russland må delta.

Noe entydig faglig svar på hvordan verden i fremtiden skal unngå kriser, arbeidsledighet og inflasjon vil nok ikke bli funnet. Selv om økonomene bruker matematikken i sine analyser, handler den økonomiske utviklingen enda mer om psykologi. Vi må aldri glemme at en pengeseddel bare er et verdiløst stykke papir dersom det ikke eksisterer en kollektiv forestilling om at det har en verdi som byttemiddel.

Uansett hva som skjer vil nok oktober 2008 bli husket i historien: Kanskje er det slutten på USAs dominerende posisjon som økonomisk supermakt – og kanskje er det slutten på den nyliberalistiske epoke i økonomi og politikk.