Det er når stats— og regjeringssjefene nå begynner å innta Kongens by, at alvoret begynner. Og at presset på alle deltakere for alvor setter inn.

De siste ukene er rapport etter rapport om klimautviklingen presentert. Fra flere hold rettes det innvendinger mot både premisser og konklusjoner. Skepsis og kritikk er viktig og bør ikke avfeies uten videre debatt. Likevel kan man ikke komme forbi det faktum at de aller fleste rapporter peker mot stadig mer dramatiske scenarier hvis ikke klimautslippene reduseres kraftig i tiårene fremover.

Dessverre ser det ut til at et av de vanskeligste temaene i København blir forholdet mellom rike og fattige land. Sistnevnte gruppe av land krever med stor rett anledning til å heve sine millioner av fattige ut av sult og nød på samme måte som dagens i-land har gjort tidligere. Dette vil nødvendigvis kreve storstilt bruk av energi. Utfordringen blir å legge til rette for at denne energibruken blir langt mer klimavennlig enn den har vært hos oss i de rike land.

For det er vi i denne del av verden som har hovedansvaret for den alvorlige klimasituasjonen verden har havnet i. Derfor er det vi som må ta de største kuttene i klimautslippene. Ikke minst vi som bor i land der velstanden er bygget på produksjon av sterkt forurensende petroleumsvirksomhet. Hittil har dessverre mye av snakket i det rike nord om lavere utslipp vist seg å bety kjøp av kvoter i sørlige land kombinert med fortsatt utslippsvekst på hjemmebane.

Slik kan det ikke fortsette.

Verdens ledere har bare litt over to døgn på seg til å komme til enighet i København. Selv om avstanden ennå synes stor, kan de ikke tillate seg å reise fra den danske hovedstaden før det foreligger en forpliktende politisk avtale om betydelige utslippsreduksjoner. Noe annet vil verken bli forstått eller akseptert.