Der det fins vilje,

fins vei

Dansk ordtak

Nå har vi veien. Spørsmålet er om vi har viljen. Til å legge gamle tankemønstre på hylla og planlegge fremtidens Agder. Et mer effektivt Agder, og dermed et bedre Agder.

Hittil har kampen for landsdelen vært synonymt med å kjempe for statlige bevilgninger til vei, universitet og jernbane, blant mye annet. Den kampen må fortsette. Men når vi har fått en ny vei som binder landsdelens tre største byer sammen på en helt ny måte, er det også på tide å se innover og diskutere hvilke strukturelle endringer vi egder selv bør foreta. Med nytt terreng, er det på tide å fornye kartet.

Den nye firefelts motorveien reduserer kjøretiden mellom Kristiansand og Grimstad/Arendal betydelig. En halv time til Grimstad og tre kvarter til Arendal. Underveis er det bare et skilt som minner oss bilister på at vi passerer en fylkesgrense. En grense som ble tegnet inn i en helt annen tid, med langt dårligere kommunikasjon og veistandard.

Motstanden mot å fjerne grensen er likevel sterk i store deler av Aust-Agder. Mye av motstanden er basert på følelser og en frykt for å bli svelget av Kristiansand og Vest-Agder. Slike følelser er ikke å kimse av og krever stor ydmykhet fra den part som oppfattes som den sterkeste.

Likevel har vi nå fått en ny virkelighet. Vi skal ha svært god råd for å holde oss med to fylkeskommunale administrasjoner og fylkesmannsembeter med tre kvarters mellomrom. Hittil har Norges oljeformue bidratt til å holde diskusjoner om en mer effektiv offentlig sektor på avstand. Men uavhengig av hvilke partier som danner regjering etter valget vil slike tema tvinge seg på. Med den nye veien har vi på Agder fått enda en god grunn til å lede an og selv legge premissene for en nødvendig fylkeskommunal reform.

Enda mer følelsesladet enn fylkesgrensen er sykehusene. En politiker eller byråkrat skal ikke si mange setningene om sammenslåing eller nedleggelse før faklene tennes i berørte lokalsamfunn. Det er ikke mange år siden anslagsvis 15.000 mennesker samlet seg under flakkende flammer i Arendal for å bevare tilbudet ved sykehuset i byen.

Alle med hukommelse tilbake til '80-tallet husker også de bitre sykehuskampene i Vest-Agder. Som journalist i NRK Sørlandet intervjuet jeg tidlig på '90-tallet en kvinnelig aktør i Farsund som i sterke ordelag kjempet mot nedleggelse av den lokale fødeavdelingen. «Legges den ned, vil kvinnene her slutte å føde!», avsluttet hun intervjuet.

Fortsatt fødes det heldigvis barn også i den delen av Agder. Og i dag kan vi undres over tiden da Vest-Agder holdt seg med sykehus i både Flekkefjord, Farsund, Mandal og Kristiansand. Med den nye veien bør tiden også være inne for å undres om vi i femtiden trenger to store sykehus med tre kvarters kjøretid imellom. Ikke minst i lys av det stadig sterkere fokuset som vil rettes mot kostnadene knyttet til sykehusdrift.

På få år er utgiftene på landsplan fordoblet. Nå koster driften om lag hundre milliarder kroner. Det er åpenbart at en slik vekst ikke kan fortsette. Et fremtidsrettet grep vil være å konkretisere de løselige planene som er lansert for å erstatte sykehusene i Arendal og Kristiansand med et felles Agder-sykehus, plassert et sted langs veien mellom de to byene, for eksempel i Lillesand.

Når politikere og andre aktører i Kristiansand snakker om effektivisering og modernisering på Agder, konkluderer de som regel med at en eller annen institusjon bør flyttes nettopp dit. Men den nye veien bør føre til at også vi som bor i eller rundt landsdelens største by ser med fordomsfrie øyne på hva som med fordel kan legges andre steder. Hvor politisk ukorrekt det enn høres ut, bør dette være tilfellet for landsdelens fremtidige flyplass.

Nesten daglig kan vi lese i denne avis om kampen for å beholde dagens godkjente rullebanelengde på 1840 meter. Målet er at nye sikkerhetssoner ikke skal gjøre rullebanen enda kortere. Sørlandet er allerede i dag eneste landsdel med en flyplass uten rullebane på minst 2000 meter. Dette er en magisk grense fordi flere selskaper – deriblant Ryanair – sier blankt nei til å vurdere slike flyplasser.

Men selv om denne kampen skulle lykkes, vil Kjevik forbli en mellomstor norsk flyplass – mindre enn for eksempel den på Karmøy – og med store begrensninger. Vi vil fortsatt være avhengige av flyforbindelser til langt større flyplasser for å komme oss ut i verden. En rapport fra Avinor i 2005 slo fast at en reell forlengelse av rullebanen til lengder som ville kunne betjene fjernere forbindelser, betyr at fjelltopper nord for flyplassen må sprenges vekk slik at ikke stigningen blir for bratt. Kostnadene ble anslått til flere milliarder kroner.

Avinor-rapporten slår fast at «Omkostningene …synes å bli så store i forhold til nytteeffekten, at det vil være riktig å anbefale å vurdere andre lokaliteter for en lufthavn av en slik størrelse.» En dramatisk konklusjon som verken politikere eller andre har villet ta innover seg. Men poenget er at vi allerede har en annen lokalitet i landsdelen; den i Kristiansand så utskjelte Gullknapp.

Her ligger i dag 1120 meter rullebane, med planer om utvidelse opp til 2400 meter. I motsetning til på Kjevik er det på Gullknapp ingen naturlige hindringer for en betydelig utvidelse, som derfor også blir langt billigere. Satt på spissen kan Gullknapp bli så stor man vil. Men også her er det viljen det kommer an på.

Som også det er på flere andre områder. Nye E 18 gir oss mange nye muligheter.

Veien er åpen for å tenke stort.

Vidar Udjus

Politisk journalist