Listen over saker SV ikke har maktet å gjennomføre i regjeringsposisjon kan gjøres lang. I utenriks— og miljøpolitikken har de i store trekk gitt etter for storebror Ap.
Fattigdommen, som var en av SVs flaggsaker før valget i 2005, har økt med SV i regjeringen. Den gang sto det bare på vilje, sa SVs Kristin Halvorsen. Likeledes omtales regjeringens «verdighetsgaranti» i eldreomsorgen som en retorisk ansvarsfraskrivelse.
Derfor er det ingen overraskelse at SV sliter med oppslutningen, som nå ligger under fem prosent på flere nasjonale målinger, bare noen tideler unna sperregrensen.
Regjeringsslitasje er et velkjent fenomen, men i dette tilfelle dreier misnøyen seg mer om at SV ikke har evnet å gjennomføre sin egen politikk, men har måttet forvalte andres.
Fra profilerte SV-ere på venstresiden i partiet har kritikken haglet, og flere har meldt seg ut. Blant dem er Tore Linné Eriksen og Rune Slagstad, personer med tyngde i det offentlige ordskiftet. For SV er dette farligere enn den kritikken som normalt kommer fra ungdomsorganisasjoner mot moderpartienes manglende djervhet.
Nå slåss SV for sin troverdighet og for partiets videre liv. I Klassekampen roser SVs forskningsminister Tora Aasland de unge i partiet for å forstå det de eldre ikke har innsett, at politisk makt innebærer kompromisser, dilemmaer og vanskelige valg. «Mange i min generasjon klarer ikke, eller orker ikke, å se at en ikke alltid kan vinne fram», skriver Aasland.
I Aftenposten sliter hennes partifelle Kristin Halvorsen med å forklare hvorfor SV ikke har maktet å fjerne karakterene, eksamen og de nasjonale prøvene, slik de lovet de skulle. Mest verst for SV er det likevel at tallet på fattige har økt med partiet i regjering.
Det er neppe kompromisser som forklarer SVs dårlige oppslutning, men manglende gjennomslagskraft.