Til nå er dette kirkelige valget kommet i skyggen av det politiske. I går kunne vi fortelle at det på nett er i ferd med å vokse fram polariserte fronter ved kirkevalget. Men opplysningen om dette når dessverre ikke de menige valgdeltakerne som ikke har lest vår avis, eller orientert seg på nett. Dette er synd, ettersom de som stiller til valg har svært ulike verdisyn.
Bruken av alfabetisk opplistede kandidater medfører en risiko for at folk må stemme i blinde, uten kunnskap om hva den enkelte representant står for. Og det er ikke særlig demokratisk. Etter kirkevalget i 2009 kalte statsviter Frank Aarebrot kirkevalget for et «lekestuevalg». I år er kandidatene til kirkevalget blitt spurt tre avklaringsspørsmål, og svarene ligger på nett. Men heller ikke det er nok til å sikre at informasjonen når fram.
Ved kirkevalget i 2009 var valgdeltakelsen på cirka 10 prosent av Kirkens medlemmer, en tragisk lav prosent for en kirke som er i ferd med å få selvråderett og som skal bygge sitt styringssystem på demokratiske prinsipper. Valgdeltakelsen blir ytterligere vanskeliggjort ved at kirkevalget rent fysisk foregår i andre lokaler på andre steder enn det politiske. Og velgerne må ha ulike valgkort for de to valgene.
Det som imidlertid kan bidra til å øke interessen for, og legitimiteten til kirkevalget, er den tendensen vi i år ser til listedannelse. Ved fremveksten av offentliggjorte lister der kandidatene representerer ulikt syn på sentrale verdispørsmål, blir det lettere for Kirkens medlemmer både å fatte interesse for valget, men også å vite hvilke kandidater de skal gi sin stemme.
Ansettelse av fremtidig biskop, utsendinger til Kirkemøtet, godkjenning av ny liturgi og uttalelse om homofiles vigselsrett er saker som nye representanter skal ta stilling til. Av demokratiske grunner er det følgelig viktig med kunnskap om kandidatenes ståsted. Ved kommende kirkevalg bør det derfor legges til rette for konkurrerende valglister.