Det er blitt med klattvise tiltak. I foreliggende Nasjonal Transportplan er E 39 avspist med smuler.
E 39 mellom Kristiansand og Stavanger er en av landets mest ulykkesbelastede strekninger. Veien har gjennomgående en elendig standard i forhold til trafikkmengde. Møteulykkene utgjør 75 prosent av dødsulykkene. På landsbasis er prosentandelen 40. Det siste tiåret har 51 personer mistet livet på strekningen, enda flere er blitt lemlestet.
I forrige uke ble det kjent at tiltaket som nå skal prioriteres på europaveien gjennom Vest-Agder, er å sette ned farten fra 80 til 70 kilometer i timen enda flere steder. Veien har allerede milevis med 60— og 70-soner. Behovet for utbedringer er prekært, men politiske løfter om at noe skal bli gjort, følges ikke opp.
Ifølge Aftenposten lørdag vil ikke veivesenet prioritere utbygging av E 39 mellom Kristiansand og Stavanger. Årsaken er at det vil være samfunnsøkonomisk ulønnsomt. Brutalt sagt betyr det at økt sikkerhet og færre drepte er mindre viktig enn lønnsomhet. Det er grunn til å stille spørsmål ved de kost- og nytteberegninger som munner ut i en så urovekkende konklusjon.
E 39 har vesentlig betydning for næringsliv, bosetting og yrkesdeltakelse i kommunene mellom Kristiansand og Stavanger. Befolkningsveksten er stor i byene langs kysten, og trafikken øker. Gapet mellom veistandard og trafikktetthet blir bare større. Med det vil faren for alvorlige ulykker og trafikkdød øke om ikke utbedring av veien prioriteres.
Kristiansand og Stavanger er landets sjette og fjerde største by. At vi skal leve med en forhistorisk veistandard mellom de to byene, er uakseptabelt. Politikere som stadig lover at noe skal skje, må snart la handling følge ord. Det fremstår kynisk når veivesenet i et av verdens rikeste land finner det samfunnsøkonomisk ulønnsomt å investere i en veistrekning som lenge har vært omtalt som dødsveien.