Skillet er skarpt. Kantete. Vondt å skjære seg på. Man må velge side. For eller mot Cultiva. For eller mot barn. For eller mot Ansgar Gabrielsen. Denne hummerfiskeren fra Lindesnes, som han stadig koketterer med at han er. Hummerfiskere kan jo være noe innesluttet, men de er sjelden veldig arrogante.
Det har vært en tung prosess å få Gabrielsen på banen etter at forfatterne gikk ut med sitt opprop mot strategien. Under hele debatten i forrige uke var Ansgar Gabrielsen fraværende. I torsdagsavisen ville han ikke kommentere verken sin egen stilling, boikotten, hvilke inntrykk reaksjonene gjorde på ham eller hvilke kunstnere eller miljøer han nå føler han får støtte fra.
Da saken først ble kjent sendte han en sms til Fædrelandsvennen hvor han skrev at han var i utlandet og derfor ikke var tilgjengelig. En ordentlig hummerfisker fra Lindesnes ville aldri vært så hoven. Det holder ikke når du på vegne av storsamfunnet forvalter 1, 4 milliarder kroner som involverer så mange mennesker, på så mange nivåer. En formue som etter planen skal fargelegge en hel by. For det hender av og til at journalister i Fædrelandsvennen av ulike grunner må intervjue mennesker i utlandet. Det har gått veldig fint opptil flere ganger.
Hummerfiskeren håpet vel at vinden skulle løye. At farvannet skulle være rolig når han kom hjem. Men tvert imot. Da Gabrielsen vendte tilbake fra det store utland var motstanden bare vokst. Og opprop om mistillit, og kravet om at hele styret skulle trekke seg, var vokst fra en mild bris til 49 underskrifter fra et bredt kulturmiljø. Og når Gabrielsen først åpner litt opp for kommentarer, først i gårsdagens avis, avviser han dem med at han ikke tror de er sååå mange. At byens befolkning nok forstår ham – og ikke de. At det har vært vanskelig å realitetsorientere dem. At de snakker fra det ståstedet de har (altså sin syke mor), og at det dessuten har vært en omfattende strategiprosess med mange involverte.
Slik snakker ikke en hummerfisker. Slik snakker en erfaren politiker og et maktmenneske. Dette er ikke argumenter som rekker ut en hånd, dette åpner ikke for dialog. Dette er døra igjen og gjerne rett i fleisen.
Men – dette punktet som Cultiva forsvarer seg med hele tiden, dette med den demokratiske og inkluderende strategiprosessen, det er egentlig en av grunnene til at forargelsen er så stor. For flere aktører og miljøer i Kristiansand føler at de er holdt for narr. At strategiprosessen egentlig bare var lureri. For det er ingen eller få som kjenner seg igjen i konklusjonen fra diskusjonene der. At noen i det løpet har ivret så voldsomt for en spisset strategi inn mot barn og unge. Mistanken om en skinnprosess er nå sementert.
Det er bare store penger eller religion som kan få folk til å trette så nidkjært som debattantene i Kristiansand har gjort siden Cultiva ble etablert i 2002. Men ordbruken for snart ti år tilbake ga oss løfterike bilder – man så for seg en ny type kulturindustri. Hvor unge, innovative, høyt utdannede, kreative menn og kvinner med lap top på ryggen, kultur i hodet, kunst i hjertet og en latte i hånden skulle jage rund i byen og lage en type sfære som man ellers bare finner i lommer i New York eller i Bilbao i Spania. De skulle drive butikk i grenselandet mellom kultur, it, kunst, arkitektur, design, teknologinæring, miljø og man vet ikke helt hva. Nytt og kult skulle det være.
Nå skal vi bli barneby. Vi skal lage gode oppvekstvilkår for barn og unge. Det er jo hyggelig. Og det er viktig. Men det høres mer ut som en jobb for kommunen enn for Cultiva. Og underligere blir det når kulturdirektøren Stein Tore Sorthe i Kristiansand erkjenner at kommunen nå leter litt etter hva som skal blir deres kulturstrategi fremover – det er mulig de må ta opp tråden etter Cultiva. Prøve å sørge for at det Cultiva har skapt får leve videre.
Har ikke kommune og Cultiva da bare byttet plass?
Kultur er vanskelig. Det er lite målbart og i sin natur vanskelig å sette ord på. Når man beskylder Cultiva for å ha vært dårlige til å kommunisere, skal det også sies at det heller ikke er lett å få øye på hva det er kritikerne vil. Og det er ikke sikkert at de hadde klart å enes hvis de ble tvunget til å sette seg ned å meisle ut en strategi. Langt fra alle i den leiren har tatt innover seg at kulturstøtten skulle føre til noe, spille opp mot samfunnet, ha en høyere himmel enn å betale atelierleie, dekorere Biblioteket eller sørge for at alle som vil lage fine ting skal få råd til nettopp det. Men ett konkret forslag har kommet på bordet – i tillegg til at styret skal gå selvfølgelig – og det er at styret i fremtiden skal etablere et faglig råd. Nå er det bare Øystein Lønn som gir styret den kunstneriske kompetansen kritikerne mener styret må ha. Han avslørte tidligere i uken at det har vært dissens og at han personlig ville satset mer på bildekunst, enn på barnearbeid. Han er med andre ord overkjørt og fremstår som et nokså tafatt kulturalibi.
Det er bra at kultur diskuteres. Bra at kultur tas på alvor. Det skaper energi og kanskje vil tumultene nå danne nye fruktbare, allianser og krefter i byen. Utløse helt andre og nye prosjekter. Men det er en ting som er glemt og som burde bekymre alle parter:
Det er bare aktørene som er engasjert. Det har ikke kommet ett eneste leserbrev fra en vanlig alenemor på Hånes, en pensjonist på Lund, skoleelev fra Vågsbygd, innvandrer fra Justvik eller forretningsmann fra Gimlekollen. Og ingen, ingen henvendelser fra en ordentlig hummerfisker fra Lindesnes.
Nå skal vi bli barneby. Vi skal lage gode oppvekstvilkår for barn og unge. Det er jo hyggelig. Og det er viktig. Men det høres mer ut som en jobb for kommunen enn for Cultiva.