Jeg er pappa på halvtid og bosatt i Kristiansand. Inspirert av Lise Christensens «Synspunkt» 8.11. måtte jeg bare sette meg ned å få skrevet ned tankene som kverner i hodet mitt. Christensen er opptatt av å få være mor på heltid mer enn 6 måneder med full lønn. Hun er rasende på alle kvinner som frivillig, uten protest, har gitt avkall på tid til fordel for sine menn. Hun er rasende på Audun Lysbakken.
Du er ikke alene om raseriet, men alle er ikke i samme båt. Cirka halvparten av oss blir skilt. Hvis foreldrene er enige om å skilles, kan man planlegge økonomien for fortsatt felles foreldreskap. I motsatt fall blir barn ofte økonomiske taps— og vinningsobjekter. Vi snakker om en betydelig del av den arbeidsføre andelen av nordmenn. Sosialdemokratiet har sakte, men sikkert bygget opp et samfunn der to for-eldre skal være i full jobb. Da jeg var barn og ungdom på 70-tallet var det uvanlig at begge foreldrene arbeidet fulltid.
I dag er alt snudd på hodet. Det har ført til høyere levestandard og ikke minst større krav til minste-standard for å ikke havne i kategorien «fattig barnefamilie», som Kåre Willoch skriver så klokt om i VG 5.11. Jeg har dyp respekt for en tid-ligere statsminister på 83 år som engasjerer seg så sterkt i temaet. Willoch skriver at for de rødgrønne er full jobb viktigere enn omsorg for barna. Han hevder barnefamilienes økonomi er blitt svekket i hele dette århundret. Barnetrygden til aleneforeldre er redusert med 35.000 kroner, hevder han. Bakgrunnen for artikkelen var at mødre med flere barn har høyere sykefravær enn de uten barn. Barnefamilienes kår er helt klart et betent område for de rødgrønne. Det burde i alle fall være det. Halvparten av barnefamiliene havner altså i samlivsbrudd. Hva skjer da? Der man i dag er helt avhengig av to inntekter for å overleve, blir alt redusert til én inntekt – med stort sett samme utgiftsnivå.
I dag tjener kvinner i mange tilfel-ler også bedre enn menn. For fedre er situasjonen minst like ille som for alenemødre. I dag er delt omsorg – eller tilnærmet 50/50 fordeling – blitt vanlig etter samlivsbrudd. Forbedringen er ikke sosialdemokratiets fortjeneste. Barneloven er lite endret. Holdningene er endret. Jeg vil, Lise Christensen, hevde min rett til å være pappa på halvtid, for barnas beste. Når man havner i et samlivsbrudd, skjer det dramatiske ting i enhver families liv. Som far må man kjempe for retten til å overleve mot alle odds. Man må kjempe for å få være oppegående nok til å være en god far for sine barn – med forverret økonomi.
Sosialdemokratiet har tatt ansvar for at to voksne mennesker skal få arbeide full tid, selv om de har felles barn, men de har ikke løftet en finger for å gjøre noe med situasjonen når familien går i oppløsning. Det lekes med tall eller prosenter av samvær som om det skulle være en mindre betydelig justering av familielivet. Flerparten av familiene må selge hjemmet etter samlivsbrudd. Leieprisene er blitt slik at det er dyrere å leie enn å eie, men med kun en middels inntekt får man ikke eie uten hjelp fra boligkontor eller nær familie. Er man bidragsfar, kan man som regel bare glemme det. Bidragsfedre (og noen mødre) får ikke dobbel barnetrygd, ikke overgangsstønader og ikke halv skatt. De må tvert imot betale flere tusen i bidrag til sin eks som skal forsørge barna. De fedre jeg kjenner som har havnet i dette uføret, har enten klart å skrape sammen 3–4 jobber samtidig, eller sagt opp jobben sin fordi sosialkontoret tross alt har en minstestandard for hva man kan leve av. De som jobber trippelt må dermed ofre barnetid ytterligere. De er på jobb.
Lill May Vestly og Lise Christensen kjemper for å være hjemme med barna sine litt lenger, men vi kjemper for å få lov til å være far til våre barn like mye som de er mødre. Vi har samme utfordringer som alenemødre, men dårligere kår. Man må tviholde på bostedet i nærheten av skole og barnehage grunnet konflikt om barnefordeling. Man må bruke tid på barna i stedet for å jobbe enda mer – særlig om man ikke har familie å støtte seg på. Verst er likevel det som synes å være hovedregelen på familiekontor, barnevern etc.: Med høyt konfliktnivå anbefales ikke delt omsorg. Dersom den som forlater et samliv ikke ønsker å kommunisere med den andre (som oftest mor), forsvinner støtten på familiekontoret, i barnevernet etc. Det kaller jeg konfliktskaping, ikke barnas beste. Med skilte fedres erfaringer de siste tretti årene er det ikke rart at mange er på tå hev, blir psykisk syke eller i noen dypt tragiske tilfeller ender med å ta sitt eget liv.
Jeg tror fedre aldri har hatt så dårlige kår som på tampen av 2011. Som alltid er barna de største taperne.
(Kronikken er forkortet, red.)