Tidlig en onsdag morgen i begynnelsen av juli plinget telefonen min med følgende melding fra en av medarbeiderne som holdt fortet på kulturkontoret: «jeg tviler på at Sorthe tenker så enkelt, sier B. Enes i fvn i dag». Jeg avbrøt ikke der og da forberedelsene til en solfylt feriedag på den danske vestkysten, men har i ettertid studert hele debattinnlegget til Bjørn Enes i Fædrelandsvennen 6. juli med stor interesse. Det er fremdeles uklart for meg hva han sikter til med tittelen «Cultiva kan ikke kjøpe kommunen», men den første setningen trekker opp interessante perspektiver: «Rollefordelingen mellom Kristiansand kommune og Cultiva trenger sårt til å tydeliggjøres».
Et sentralt poeng for Enes er altså at jeg har uttalt meg altfor enkelt om denne rollefordelingen. I et intervju med Fædrelandsvennen i mai påpekte jeg nemlig at Cultiva skal bruke kunst og kultur som et instrument, mens jeg som kulturdirektør i kommunen primært vil ha fokus på kunsten og kulturens egenverdi.
At Cultiva skal bruke kunst og kultur for å oppnå bedre levekår og/eller skape arbeidsplasser kan neppe sies å være diskutabelt, stiftelsens formålsparagraf lyder som kjent: «sikre arbeidsplasser og gode levekår i Kristiansand ved å gi støtte til prosjekter ved etablering av kunst-, kultur— og kunnskapsinstitusjoner eller organisasjoner som bidrar til nyskapning, utvikling og kompetansebygging ved kreative miljøer i Kristiansand»». Forenklingen som jeg gjør meg skyld i må altså ligge på kommunens side, og mitt fokus på kunsten og kulturens egenverdi. Et ståsted som absolutt kan korrigeres, nyanseres eller forsterkes over tid – kommunale prioriteringer skal alltid være gjenstand for debatt.
Jeg følger i all hovedsak Enes’ beskrivelse av forskjellene mellom stifteren (kommunen) og stiftelsen (Cultiva), men når han mot slutten av innlegget kommer med et bud på en alternativ rollefordeling, stusser jeg. Ved å bruke en parallell fra idretten kommer Bjørn Enes med følgende postulat: «Kommunen har ansvar for bredden. Cultiva må ta ansvar for spissene».
Dette er jo en langt kraftigere forenkling av rollene enn den jeg fikk mild kritikk for å ha fremført. Hvis jeg tenker for enkelt er det forunderlig om enda enklere tenkning skal være et mer konstruktivt bidrag. Jeg er i tillegg uenig i at idrettens bredde/elite-dikotomi egner seg som grunnlag for å beskrive relasjonene mellom kommunen og Cultiva. Kommunen vier i dag både oppmerksomhet og ressurser til å utvikle «spissene». Å skulle redusere kommunens rolle til å være en «breddeklubb», vil etter min mening være et stort skritt i feil retning.
Gjennom Cultivas strategiprosess merket jeg meg et par gjentatte utsagn fra styrelederen som berører dette temaet. Ved flere anledninger ble det fremhevet med styrke at Cultiva ikke skal være et (kommunalt) kulturkontor. I neste åndedrag kom det forsikringer om at stiftelsen skal fortsette med det som virker, for eksempel suksesshistorien Cultiva Ekspress. Her er det en logisk brist. Cultiva Ekspress driver med nøyaktig det samme som et kommunalt kulturkontor; gir relativt beskjedne beløp i tilskudd til unge talentfulle kunst- og kulturaktører. Nettopp hva vi i kommunen har drevet med «i alle år». Men dette er ikke et problem – det betyr bare at i Kristiansand har talentene flere muligheter for å få støtte enn andre steder.
Noe av den samme dobbeltheten ser vi igjen i Cultivas valg av ny hovedstrategi. Samtidig som stiftelsen er en frittstående aktør, som kommer i tillegg til offentlig tjenesteproduksjon, ønsker de nå å operere tettere opp til helt sentrale satsingsområder for kommunen. Og det er riktig som Bjørn Enes påpeker at dette strategivalget fører til behov for en ny gjennomgang av rollefordelingen mellom kommunen og Cultiva. Blant annet derfor har rådmannen etablert en tverrsektoriell kommunal faggruppe som har startet en dialog med Cultiva om kompetanseutveksling og sentrale tangeringspunkter. Hvis det er noe vi i kommunen med en viss frimodighet kan si at vi virkelig har peiling på, er det nettopp barn og unges oppvekstvilkår.
Samtidig er kulturadministrasjonen midt oppe i et større arbeid med utvikling av et strategidokument som skal være styrende for den kommunale kulturpolitikken de neste årene. I denne prosessen ser vi oss tilbake på den forrige strategiplanen, har dialog med en rekke lokale aktører og vi skjeler litt til hva andre byer har gjort. Hvor enkelt eller komplisert kulturdirektøren tenker er sannelig ikke godt å si, men det er uansett for tidlig å konkludere med noe som helst, og uttalelser i et avisintervju skal ikke tolkes som et forsøk på å oppsummere eller konkludere i kulturstrategiarbeidet.
For å få til en konstruktiv dialog om egenart, rollefordeling og strategier, er det avgjørende for meg at partene ikke primært er opptatt av å definere den andre. Som representant for stifteren av Cultiva skal jeg ikke involvere meg i et offentlig ordskifte om deres valg av strategi. Men stiftelsens redefinering av seg selv må ikke basere seg på en omdefinering av kommunen. Overlat den jobben til kommunens egne demokratiske organer.