Allerede et par uker etter valgfiaskoen i september i fjor kom spenningene internt i KrF til overflaten. Både nestleder Inger Lise Hansen og nyvalgt stortingsrepresentant Knut Arild Hareide ytret seg på en måte som førte til skarpe reaksjoner fra partimedlemmer som fortsatt ønsker et KrF med fokus på tradisjonelle kristensaker.
Partiets holdning til homofile ekteskap i en eller annen form og bekjennelsesplikten har blitt symbolsakene for unge modernister som forsøker å gjøre KrF til et bredere, mer romslig og mindre fordømmende parti. Ropstad, Hansen og Hareide er de fremste pådriverne for en kursendring i KrF.
Spørmålet er om de får gjennomslag internt for «å åpne opp partiet». Reaksjonene fra Bygland, og også andre steder i landet, tyder på at den kampen blir tøff. Samtidig virker det åpenbart at om KrF skal ha noen mulighet til å leve opp til navnet som et folkeparti, bør ledelse og tillitsvalgte lytte til Ropstad og hans kampfeller.
Under Dagfinn Høybråtens ledelse er det blitt trangere i KrF. Partiet har liten eller ingen folkelig appell. Med Høybråten i førersetet har KrF levert tre elendige valg. Oppslutningen ved stortingsvalget i 2005 ble 6,8 prosent, i fylkestingsvalget to år senere 6,7 og stortingsvalget i fjor høst 5,5. KrF er nede på grunnfjellet – og har vært der lenge.
På slutten av 90-tallet maktet partileder Valgerd Svarstad Haugland i spann med Kjell Magne Bondevik å gjøre KrF til et bredt kristendemokratisk parti med appell langt ut over de tradisjonelle kjernevelgerne. KrF var en periode ledende på borgerlig side med enkeltmålinger helt opp mot 20 prosent.
Spenningene som nå rir partiet er uttrykk for hvor smertefull konfrontasjonen er mellom den konservative og mer radikale fløyen internt. KrF kan stå foran et avgjørende veivalg. Med tanke på at KrF etter 2009-valget langt på vei er enerådende i sentrum av norsk politikk, burde mulighetene være gode for et modernisert KrF.