Og sjelden har oppmerksomheten vært mer viktig og nødvendig for å minne en mer og mer mediepåvirket verden om hva som er journalistikkens kjernevirksomhet og eksistensberettigelse; ytringsfrihet, sannhetssøken, objektiv informasjon, og maktkritikk.
Økonomisk apparat
Men, der er et stort men. For sjelden har hyllesten hatt en større og bitrere bismak enn akkurat i våre dager. Sjelden har journalistikkens ideale målsettinger hatt dårligere livsvilkår enn i en medievirkelighet der redaksjonenes fokus gradvis er flyttet fra kjernevirksomheten, journalistikken, til rammene rundt den, økonomi, salgbarhet, presentasjonsform, teknologi…..
Naturligvis må journalistikken ha et praktisk og økonomisk apparat rundt seg for i det hele tatt å fungere. Men når teknologisk utvikling og brutal markedsøkonomi tvinger den redaksjonelle delen av mediebedriftene til å bruke større ressurser på å selge produktet enn på å oppfylle kravene for å fungere som en fjerde statsmakt, da begynner selve fundamentet for journalistikkens eksistensberettigelse å rokkes.
Idealistiske enkeltjournalister
Jo visst finnes det fremragende journalistikk i dag, kanskje mer enn noen gang. Men det skyldes først og fremst engasjerte, idealistiske enkeltjournalister og enkeltredaksjoner som klarer å brøyte seg fram i mediejungelen i kraft av egen tyngde, og det salgspotensialet denne tyngden gir dem. Det skyldes også den teknologiske utviklingen som med et par tastetrykk gjør denne journalistikken tilgjengelig over det meste av verden.
Ellers er der ikke så mye å rope hurra for, sett med journalistikkens øyne. De lokale og regionale mediene skjærer ned til beinet for å imøtekomme eiernes inntjeningskrav og utvikler seg til en slags filialer av store nasjonale og internasjonale mediekonsern. For å holde på abonnentene ender mange lokalaviser opp som lokalpatriotiske propagandamaskiner, med den følgen dette har for lokal maktkritikk. Regionavisene mister mer og mer av sin identitet fordi de av økonomiske hensyn tvinges til å samarbeide om stoff og produksjon med sine konsern-partnere. Også de store nasjonale mediehusene, til og med NRK, ofrer mer og mer av den seriøse og livsviktige journalistikken på popularitetens og mammons alter.
Drepte avistegnere
Dette er ikke en kritikk av enkeltjournalistene rundt omkring i norske medier. De gjør nok så godt de kan. Men det må gjøre vondt, også for dem, i disse dager å bli minnet så brutalt på det journalistikk kan og bør være. For hvor mange av dagens mediefolk med journalisttittel, kan med hånden på hjerte føle seg hjemme i den beskrivelsen og betydningen deres eget yrke, journalistikken, tillegges av en hel verden. Hvor mange journalister kan identifisere seg med de drepte avistegnerne i Paris, eller med alle de fengslede eller drepte journalister i dagens verden.
Det skal de heller ikke gjøre. Alle journalister kan ikke dra i krigen eller utfordre diktatorer eller terrorister. Men alle med yrkestittelen journalist bør med hånden på hjertet kunne si til seg selv at han eller hun gjør sitt beste for å ivareta ytringsfriheten, for å gå makten, også den lokale, kritisk etter i sømmene, for å prøve å beskrive best mulig den virkeligheten de selv og deres lesere og lyttere er omgitt av. Hvis ikke kommer bismaken.