Hallvard Hagelia

For meg er begge deler like meningsløst, det er ikke så enkelt. Derfor har jeg ikke meldt meg inn i noen interesseforening for noen av partene, som Med Israel for Fred (MIFF) eller Palestinakomiteen. Jeg har sympatier både for Israel og for palestinerne, men det er likevel så mye ved begge parter som jeg må reservere meg overfor, at jeg så langt har holdt meg utenfor slike foreninger.

Kristne jøder

Kulturelt og religiøst står jeg som kristen ved siden av både islam og jødedommen. Men det finnes kristne jøder og enda flere kristne arabere, og dem identifiserer jeg meg med. Å være kristen jøde i Israel har sine utfordringer, fordi man er en minoritet og kirken har en lang og problematisk historie med jødene. I katolsk tradisjon har jødene vært betraktet som Jesu mordere. I tradisjonen etter Martin Luther hentet nazistene mye av sin antisemittiske ideologi. Å være kristen araber eller palestiner, har også sine utfordringer, fordi de er en minoritet i en muslimsk kultur, som er spesielt intolerant overfor konvertering. Kristendommen er flere hundre år eldre enn islam, men islam diskriminerer de kristne aktivt i mange arabiske land, og islamistene forfølger dem åpenlyst. I disse land bekjenner mange sin kristentro bokstavelig talt med livet som innsats.

Av flere årsaker har jeg stor sympati med det jødiske folk, ikke bare for hva de har vært utsatt for opp gjennom historien, men like mye for hva de har betydd i hele den judeo-kristne tradisjon. Frelsen kommer fra jødene, sa Jesus. Ingen enkelt folkegruppe har vært så viktig for den kristne kulturkrets som jødene. Hva har ikke den jødiske Bibelen betydd religiøst, intellektuelt, kulturelt og historisk? Det er rent ut sagt ufattelig at denne lille og til dels forfulgte folkegruppe er blitt så historisk betydningsfull.

Historisk nødvendighet

At jødene fikk sitt eget land, Israel, opprettet i 1948 etter vedtak i FN, var nærmest en historisk nødvendighet — for ikke å snakke om et historisk under, etter å ha vært uten nasjonal selvstendighet i 2500 år. Dette kunne ikke skjedd noe annet sted enn der. Det var i Midtøsten de hadde sin historie og sine tradisjoner. Men der er de omgitt av fiender, som de må forsvare seg mot. Derfor har de bygget opp et

av verdens sterkeste forsvar, som for dem er en dyd av nødvendighet.

På den annen side er det israelske samfunn skjørt, med sterke indre spenninger. Til Israel er de kommet fra alle verdens kanter, med hver sine kulturer og språk, sefardiske og azkenasiske, ultraortodokse og liberale, religiøse og sekulære. Mange tror de ikke hadde greid å holde sammen om de ikke hadde hatt sine fiender. Der er jeg ikke så pessimistisk. De har tross alt bevart sin jødiske identitet i 3000 år.

Men Israel behandler ikke alltid palestinerne godt. Jeg har vært i Gaza og på Vestbredden og har sett litt av det med egne øyne. Mange snakker om apartheid. Israel er ikke som apartheidens Syd-Afrika. Men det er ikke vanskelig å finne likhetstrekk. Selv mange israelere vil være enig med en slik påstand.

For mye korrupsjon

Israel er et demokrati — med mye demokratisk underskudd, og altfor mye korrupsjon. Men det er mye verre i den arabiske verden, hvor det nok kan holdes valg, men hvor det i virkeligheten stort sett er diktaturer, med utbredt korrupsjon og nepotisme. Selv ikke de relativt godt utdannede palestinerne har særlige demokratiske tradisjoner. For dem eksisterer egentlig ikke Israel, det finnes ikke på kartet, på skolene lærer elevene å hate jødene, som skal kastes på havet. (Det finnes sørlendinger som fraskriver Palestina eksistens!) Man kan ha stor sympati med palestinerne for hva de ble utsatt for da staten Israel ble opprettet og hva de daglig utsettes for av Israel, men slike holdninger gjør relasjonen til Israel fastlåst. Israel benekter ikke palestinernes eksistens og israelske barn læres ikke opp i skolen til å hate palestinerne. I Israel kan man fritt diskutere hvordan man skal forholde seg politisk til palestinerne og den arabiske verden, mens man i den arabiske verden har ingen fri presse. Religionskritikk er bannlyst hos muslimene, mens Israel har en levende religionsdebatt og -kritikk. Israelere driver ikke tilfeldig terror på palestinske busser og lærer ikke opp selvmordsbombere, selv om også Israel har hatt sine terrorister.

Belastning for nasjonen

Israel er en moderne stat, som er et resultat av blant annet Opplysningstiden. Men de har en stor gruppe ultraortodokse som blir en større og større belastning for nasjonen. I den muslimske verden er Opplysningstiden gått hus forbi, selv om selvfølgelig muslimer kan være opplyste mennesker, noe ikke minst den engelsk-irakiske professoren Jim Al-Khalili dokumenterer i boken Pathfinders, The Golden Age of Arabic Science (London 2010). Derfor har den muslimske verden f. eks. en rettsforståelse og et kvinnesyn som er fullstendig fremmed i forhold til Israel og den vestlige verden. Noe vi oppfatter som reaksjonære holdninger.

Kulturelt står jødene oss nærmere enn araberne, og jødedommen står oss nærmere enn islam gjør. Jødene har lettere latt seg integrere i den kristne kulturkrets enn muslimene gjør. Men det er av historisk grunnleggende betydning at vi greier å snakke sammen. Det finnes ekstremister blant både kristne, jøder og muslimer, vi har sett det både i Norge, Israel. Men det er alle vi andre, som vil ha fred og samhold, som må sette dagsorden for debatten. Dette gjelder også i forholdet mellom Israel og Palestina. Hvis ekstremistene får sette dagsorden, går det galt.