Bare timer gjenstår. Og spenningsmomentene er mange i vår landsdel.

Blir Høyre eller Ap det største partiet i Kristiansand? Har den bitre nominasjonsstriden skadet Søgne Høyre så sterkt at det mister ordføreren? Klarer de andre partiene i Songdalen å snekre sammen en koalisjon som kjipper Johnny Greibesland (Sp) ut av ordførerkontoret? Kan Gro-Anita Mykjåland (Sp) beholde ordførervervet i Iveland etter striden rundt kommunesammenslåing og skoler? Hvem tar over som ordfører i Birkenes etter at Høyre kastet Arild Windsland i nominasjonen? Klarer Bjørn Ropstad i Evje og Hornnes fire nye år etter å ha sittet i 16? Hvem skal styre kommunene lenger nord i Setesdal de neste fire årene? For ikke å snakke om Mandal, etter fire år med mye spetakkel? Og hvem skal lede fylkeskommunene inn i en ny sammenslåingsdebatt?

Spørsmålene er enda mange flere. Men alle som er mest opptatt av noen av disse, får ha meg unnskyldt. Jeg mener den største spenningen ved dette valget ligger i Vennesla og Lillesand. Hver for seg, og sammen.

Går hver sin vei

For i den største og viktigste saken for hver av de to kommunene, har ordførerne i Lillesand og Vennesla valgt hver sin vei. Torhild Bransdal (KrF) har tatt Vennesla ut av prosessen som kan føre til et Stor-Kristiansand. Arne Thomassen (H) har kastet seg på den samme prosessen med en offensiv innstilling.

Forskjellene er fascinerende. For når de to argumenterer, høres det ut som de kommer fra hver sin planet. Men de leder to kommuner med en rekke fellestrekk. Størrelsen er ikke veldig ulik (selv om Vennesla har noen få tusen flere innbyggere). Beliggenheten er lik, på den måten at begge grenser til Kristiansand. Pendlermønsteret inn til nettopp Kristiansand har mange fellestrekk. Og ikke minst: Hver kommune har en voldsom sterk identitet som nettopp det; en egen kommune.

Det er sagt at det sterkeste dialektskillet i Norge går ved Kvarsteinbroa. Om det er riktig eller ei, kan ingen benekte det sterke identitetsskillet som går ved den samme broa. Men det samme gjør det ved Kvåsefjorden. Da vi for et par uker siden kunne fortelle at Arne Thomassen ville være med i utredningen av en storkommune, illustrerte vi saken med et bilde hvor ordføreren står på trappa utenfor rådhuset. Over døra henger kommunevåpenet. Under det står det: «Anno 1734». Det sier mye om historie, tradisjoner, stolthet — og identitet.

Men et av Thomassens poenger er at Lillesand kommer til å være Lillesand, også hvis byen blir en del av en større kommune. Og at identiteten uansett vil være knyttet til navnet og stedet. Torhild Bransdal ser det motsatt. I hennes nei til en storkommune argumenterer hun med frykt for sentralisering, byråkratisering og privatisering. Men alle som hører henne skjønner at under ligger identiteten.

Og den er viktig. Mye viktigere enn det som ofte kommer fram i debatter av denne typen. Og den er vanskelig å måle. Derfor er det også vanskelig å si hvilke strømninger som rører seg under overflaten i de to kommunene.

Fått mye tyn

Bransdal har fått mye tyn i det offentlige ordskiftet etter at hun parkerte prosessen. Sambygdinger kritiserer henne for å ha sagt nei før det er utredet hva Vennesla kunne fått i en storkommune. I et debattinnlegg i vår avis ble hun beskyldt for å spille på venndølers frykt for byfolk. «Makan til navlebeskuende holdninger…Uverdig og flaut for oss venndøler», skrev en annen i den påfølgende debattråden på Facebook. Men Bransdal selv sier hun nesten utelukkende mottar positive tilbakemeldinger når hun treffer folk på stand og ellers rundt om i bygda. Hun mener hun sier det folk flest mener, men at de andre ikke tør ta den støyten i offentligheten.

Thomassen har på sin side fått mye støtte. Andre politikere og synsere mener han har tatt et modig valg og turt å se fremover. Som den drevne politikeren han er, har han også forankret sitt ja hos sentrale politikere i bystyret. Han er dessuten nøye med å understreke at det i første omgang er snakk om en utredning.

Og likevel: Denne uka publiserte Lillesandsposten en sjokkmåling, hvor oppslutningen om Høyre i Lillesand raste. Ved forrige valg satte Thomassen og hans parti nesten norgesrekord i Høyre-oppslutning med utrolige 47,6 prosent. På den ferske målingen, som for sikkerhets skyld var gjennomført på oppdrag fra Høyre selv, var Høyre til og med mindre enn Ap med skarve 27 prosent.

Årsakene til raset kan være mange. Etter mange år ved makten er slitasje en kjent fenomen. I tillegg er økonomien presset og eiendomsskatten upopulær. Men kan også hans klare ja til Stor-Kristiansand ha spilt inn? Ved stortingsvalget for to år siden, da skral økonomi var et kjent tema, fikk Høyre hele 38 prosent i kommunen. En oppslutning på nivå med det den ferske målingen antyder, må i så fall også skyldes noe annet.

Kred til Thomassen

Hvis Thomassen må betale for sin positive holdning til en storkommune, er han i så fall ikke alene. Storbyen har tatt andre politiske liv i Høyre tidligere. Arild Windsland i Birkenes var tidlig i prosessen en av de mest positive til Stor-Kristiansand. Han ble kastet av sine partifeller i nominasjonen. Eiendomsskatt var et tema også der, med få tviler på at hans positive syn på en sammenslåing spilte inn.

Og det skal Thomassen ha, uansett hvordan det går: Han er den eneste ordføreren i nabokommunene til Kristiansand som går til valg på en klart positiv holdning til sammenslåing med storebror. Det er modig gjort. Og det er ærlig å flagge sitt standpunkt for velgerne før de stemmer. Kred for det siste går også til Bransdal. Velgerne i flere kommuner burde fått vite hvor deres ordførerkandidater står i en så viktig sak. Som altså avgjøres i neste periode.

Bransdal har ikke lagt skjul på at hun synes avgjørelsen om å hoppe av storkommuneløpet var svært vanskelig. Den kostet mange søvnløse netter. Thomassen har heller ikke stått overfor noen større sak som ordfører. For begge handler det om kommunens fremtid.

Og om deres egen politiske fremtid.