Gabrielsen uttalte den gang at han var villig til å ta i bruk radikale virkemidler for å øke kvinneandelen. Tre år senere, og med Gabrielsen for lengst på plass i en ny ministerpost, er bildet like dystert.
Det er over 500 ASA-selskaper her i landet. I mars i år var kvinneandelen i styrene under 10 prosent. Bare 22 av selskapene har ifølge Aftenposten nådd målet om 40 prosent kvinnerepresentasjon. VG har avslørt at to av tre selskaper som har endret styre hittil i år, ikke har funnet plass til en eneste kvinne. Det er åpenbart at frivillighetslinjen ikke fører fram.
Allerede da Gabrielsen kom med sitt utspill for tre år siden, møtte han kritikk. Omkvedet blant motstanderne var at de ville ivareta eiernes rett til selv å bestemme hvem som skal representere dem i bedriftenes besluttende organer. Det som har skjedd i etterkant, viser at Gutteklubben Grei stort sett har klart å beskytte seg selv og sine maktposisjoner.
Loven om kvinnerepresentasjon i styrene er vedtatt av Stortinget. Regjeringen kan når som helst la den tre i kraft, og utviklingen vi har sett de siste årene tilsier at det bør skje raskt. Likestillingsminister Laila Dåvøy truer med å tvangsoppløse selskaper som ikke tar kravet om kvinnerepresentasjon på alvor. Hvor bokstavelig vi skal ta denne trusselen, er en annen sak.
Det er oppsiktsvekkende hvor lite opptatt næringslivet synes å være av å få en høyere kvinnerepresentasjon i styrene. På 1960— og 70-tallet var det stor motstand mot bedriftsdemokrati og ansattes medbestemmelsesrett. At de ansatte fikk plass ved styrebordet har ikke svekket bedriftene og heller ikke ødelagt for eierne. Snarere det motsatte. Det finnes ingen fornuftig grunn til å tro at det vil bli noe annerledes om kvinneandelen i styrene øker.
Over halvparten av dem som tar høyere utdanning her i landet, er kvinner. Norge er dessuten blant landene i Europa med høyest yrkesdeltakelse blant kvinner. Dette står i grell kontrast til den lave kvinneandelen i styrerom og i lederverv. Kvinner skaffer seg utdanning og erfaring, men får ikke posisjoner. Vi har ikke råd til å sløse slik med ressursene kvinner representerer.
Næringslivet har hatt tid på seg til å vise vilje til å gjøre noe på et område det er politisk samstemthet om, men menn fortsetter å dele ut fete ben til nærmeste venne- og bekjentskapskrets. Det betyr at myndighetene må ta sterkere virkemidler i bruk for at kvinner skal få innpass.