For utvalget har delt seg i et flertall og et mindretall, hvor mindretallet gjennomgående er representantene for statlige universiteter og høyskoler.Konfliktene går på flere stridsspørsmål som alle er knyttet opp mot den samme problemstilling — institusjonenes status som frie og uavhengige akademier med muligheter til å drive fri og uavhengig forskning.Utvalgsflertallet foreslår å omgjøre utdanningsinstitusjonene til selveiende institusjoner med styrer hvor de eksterne medlemmene er i flertall. Flertallet åpner - på visse vilkår - også opp for å ta egenbetaling fra studenter for studier som ikke er fullfinansiert av staten.De universitets- og høyskoleansatte frykter at dette vil føre til en kommersialisering av både utdanning og forskning hvor økonomiske hensyn vil styre institusjonenes virksomhet.På oss virker denne reaksjonen - ja, nettopp, reaksjonær. Selv om vi ser faren for at prinsippet om gratis utdanning kan bli uthulet om det ikke legges sterke restriksjoner på institusjonenes handlingsfrihet på dette området - som allerede er ganske stort i dag - synes mye av motstanden mot reformene å være tuftet på akademisk nostalgi.De etablerte universitetene har i realiteten hatt en status og frihet i forhold til statlig styring som i gavnet minner om selvstendige foretak. Og universitetene og høyskolene sper på de statlige bevilgningene med inntekter fra oppdragsforskning og etter- og videreutdanning.For de statlige høyskolene i regionene har departementets detaljstyring vært oppfattet som et åk.Og hva angår forskningens frihet og kvalitet er det ikke noe som tilsier at et privat universitet som BI leverer dårligere kandidater enn Norges Handelshøyskole, eller kvalitativt dårligere forskning enn de samfunnsvitenskapelige institutter ved Universitetet i Oslo.Det er også et faktum at noen av verdens fremste universiteter og forskningsinstitusjoner er organisert som stiftelser eller foretak med en løsere tilknytning til statlige myndigheter enn den modell Ryssdal-utvalgets flertall legger opp til.Så kan man selvsagt diskutere om eksterne eller interne grupper skal ha flertall i institusjonsstyrene. Erfaringene tilsier at den ordningen man praktiserer i dag, hvor institusjonenes ansatte og studenter har flertall, er å foretrekke.