Det har lenge foregått en diskusjon rundt bruken av Quislings bolig Villa Grande på Bygdøy i Oslo, og det er nå bestemt at bygningen skal romme et fremtidig Holocaust-senter. I likhet med andre bygninger og steder forbundet med nazistenes ufattelige handlinger besjeles stedene i ettertid med en enorm symbolverdi. Renselsesprosessen som disse stedene og bygningene gjennomgår har klare religiøse overtoner, der prosessen kan leses som en botsøvelse hvor stedene lutres og velsignes ved at et symbolinnhold ladet med ondskap må vike for det gode.I Kristiansand finnes et tilsvarende eksempel med det gamle Arkivet, som i dag rommer en rekke humanitære organisasjoner der byggets grusomme historie renses ved at gode krefter fyller rommene.Nylig startet arbeidet med det omfattende monumentet «Denkmal für Die Armorteten Juden Europa» i Berlin, et minnesmerke over de seks millioner jødene som mistet livet under Holocaust. I motsetning til holocaustmonumenter verden over — som tematiserer ofrene og ofrenes lidelser - er dette et monument gitt av gjerningsmennene (den tyske stat har betalt vel 200 millioner kroner), oppført i gjerningsmennenes hjemland. Å utforme et monument ut fra disse premissene er en nesten umulig oppgave. Monumentet har møtt massiv kritikk fordi det unnlater å fremheve det helt unike og grusomme ved akkurat dette minnesmerket:Et holocaustmonument midt i blant gjerningsmennenes etterkommere med en ekstremt symbolladet plassering. Monumentet har fått kritikk for å være for likt andre holocaustmonumenter fordi man ved å lage nok et minnesmerke over ofrene «normaliserer» gjerningene som monumentet skal symbolisere. Flere har hevdet at stedet skulle vært et "skjenselsmonument" over gjerningsmennene og deres gjerninger, ikke nok et kontemplativt sted der ofrene skal minnes.Monumentet er utformet av den amerikanske arkitekten Peter Eisenman og ligger like ved Brandenburger Tor og Riksdagen, der det heroiske og nasjonale er helt present i bystrukturen. Monumentet vil forandre området vesentlig og vil fremstå som en "skamplett" i bybildet.Eisenman er i likhet med arkitekten som har utformet det jødiske museet i Berlin, Daniel Libeskind, kjent for å arbeide sterkt scenografisk med arkitektur. Begge er influert av den teoretiske retningen dekonstruktivismen, noe som i Libeskinds museum bl.a. gjenspeiles i museets grunnplan - en splintret Davidstjerne - og i veggenes plassering som er basert på linjer trukket i bystrukturen ut fra der jødiske intellektuelle bodde før krigen. Eisenman og Libeskinds symboltunge dekonstruktivisme gjenspeiles i at bystrukturen og byens bygninger besjeles med et sterkt symbolinnhold. Eisenmans monument ligger plassert der både Goebbels og Hitlers bunkere lå, rett ved Gestapos hovedkvarter. Sånn sett er det lett å lese Eisenmans monument som et ledd i den kontinuerlige botsøvelsen hele Berlin gjennomgår.Gjenoppbyggingen av Berlin kan forstås som en gjennomgripende renselsesprosess fordi praktisk talt alle bygninger er befengt med en grusom historie. Eisenman kaller selvmonumentet et «stillhetens sted» der tanken er at de monumentale steinblokkene skal tvinge folk til å tenke over nazistenes handlinger.Den sterke regien av arkitekturen var enda tydeligere og vel så effektfull i Libeskinds museum i det tomme mørke rommet, «The Void», hvor publikum holdes innesperret og påtvinger de besøkende en fysisk erfaring av tomhet og fravær.Eisenman ville opprinnelig ikke ha noe annet enn betongblokkene fordi de skulle tale for seg selv. Stiene mellom betongblokkene blir knapt en meter brede og skal, ifølge arkitekten, gi følelsen av en bølgende mark. I tillegg vil det bli bygd et 800 kvadratmeter stort informasjonssenter på stedet plassert under jorden. Her skal nye generasjoner kunne skaffe seg viten om jødeutryddelsene, blant annet ved å følge fem familiers skjebner under nazismen. Så er spørsmålet: Hvordan skal folk oppleve dette? For er det mulig å fysisk fremstille fravær, det som er borte? Eisenman har valgt å gjøre dette ved et, bokstavelig talt, monumentalt ekstremt nærvær, understreket av mengden og tyngden av de enorme steinmassene. Flere holocaustmonumenter har vært forsøkt utformet ved å vise til en negativ estetikk, der fraværet og tomheten skal gjenspeiles i monumentet. I Hamburg ble dette gjort ved å la monumentet synke i bakken, et annet eksempel er Micha Ullmanns minnesmerke over bokbrannen på Bäbels plass i Berlin. Monumentet ligger under bakken, man er på den måten forpliktet til å engasjere seg (finne frem, titte ned), fraværet og negasjonen er overført til fysisk form ved at minnesmerket er et hull i bakken, et lite tomt rom med tomme hvite bokhyller midt på plassen. Dette stillferdige og vakre minnesmerket kontrasterer Eisenmans insisterende estetikk og påståelige monumentalisme. I forsøk på å la katastrofens omfang gjenspeiles i monumentets omfang, der monumentet skal skape ærefrykt og være sjokkerende, har det tapt for monumentalismens egen logikk. Fremfor å være et stillhetens sted fremstår minnesmerket som bokstavelig talt massivt og fulladet med symbolverdi som fortrenger muligheten for den refleksjonen stedet var tiltenkt.Eisenmans monument har klare paralleller til tilsvarende steder i Norge. I likhet med det omfattende prosjektet som pågår i Berlin er både Villa Grande og Arkivet i Kristiansand enestående og meningsfylte eksempler på at bygninger og steders fysiske fremtoning kun er en marginal del av arkitekturens omfang. Uavhengig av disse bygningene og stedenes fysiske form, gjennomgår stedenes symbolinnhold en prosess hinsides deres fysiske historie, og fremstår på den måten som meningsfulle og vakre nettopp fordi renselsen og botsøvelsen har en iboende særegen skjønnhet.