Det finnes ingen opphavsrett til politisk nytenkning. Men vi slutter aldri å undre oss over hvordan gammelt tankegods plutselig lanseres som banebrytende nytenkning i det politiske liv. I forrige uke har Arbeiderpartiets Sylvia Brustad fått stor oppmerksomhet i riksmediene fordi hun har lansert et forslag om å omdanne dagens 19 fylkeskommuner til fem storfylker. Det lanseres som en revolusjonerende politisk nyskapning.Faktum er at siden daværende fylkesordfører og nestleder i Kommunenes Sentralforbund, Kristian Sundtoft, i 1986 lanserte tanken om å lage seks regionfylker, har dette vært et aktuelt tema i flere politiske miljøer og bl.a. i våre spalter. Men en slik overmoden reform har ikke vært stueren i de større politiske partiene — før nå. Kristian Sundtofts reformiver ble en belastning for ham i partiet Høyre, hvor landsmøtet så sent som for fire år siden stemte ned hans forslag om å etablere regionfylker.Det som er nytt med Sylvia Brustads utspill er at det signaliserer at vårt største parti har åpnet opp for en reform de hittil har nektet å forholde seg til. Dermed kan det omsider bli flertall for en forvaltningsreform vi forlengst burde ha gjennomført. For Høyre, som etter mange års vakling har programfestet at fylkeskommunen bør nedlegges, vil trolig kunne være med på å drøfte en mellomløsning.Det er åpenbart kommunene og fylkeskommunenes skrantende økonomi som har åpnet øynene til Sylvia Brustad og hennes nyomvendte reformister i Arbeiderpartiet. Situasjonen tvinger fram rasjonaliserings- og effektiviseringstiltak i den lokale forvaltningen, og det som står lageligst til for rasjonaliseringsøksen er et forvaltningsnivå som fikk sin geografiske inndeling mens seilskip og hest og kjerre var de dominerende transportmidlene.Sylvia Brustad har foreslått at de fem storfylkene skal følge dagens helseregioner. Det innebærer i så fall at Agder-fylkene blir slått sammen med Buskerud, Vestfold og Telemark. Det vil etter vår mening bli et misfoster av en politisk og administrativ enhet. Agder har hverken næringspolitisk, politisk eller på andre måter noe samkvem eller identifikasjon med Buskerud, Vestfold eller store deler av Telemark.Skal man først foreta et slikt radikalt reformgrep, bør man også se bort fra dagens fylkesgrenser, som mange steder i landet avspeiler de økonomiske og kommunikasjonsmessige realiteter under enevoldstiden. Det må bli reformatorenes oppgave å tegne nye grenser for de nye storfylkene som er i pakt med det 21. århundres sosiale og økonomiske virkelighet. Da vil et storfylke i sør kunne strekke seg fra Boknafjorden til Frierfjorden.Sylvia Brustad og hennes nyomvendte reformvenner har ingen tid å miste.