Riktignok har statsminister Kjell Magne Bondevik sagt at han ikke ønsker krig og vil følge FN-sporet til det slutter. Men i UD er man nå mest opptatt av at Sikkerhetsrådet må opptre samlet. Jan Petersen har gjort det klart at Norges rolle, slik situasjonen har utviklet seg, er å unngå konflikt i FN og at vi derfor har en jobb å gjøre på sidelinjen. USAs hastverk i denne saken skyldes ikke bare at kvikksølvet kryper oppover på gradestokken i Irak. Utsiktene til et kuldegys i den amerikanske økonomien er like avskrekkende for Bush-regjeringen som tanken på brennhet ørkensand. Det er ikke lenger til neste valg enn at presidenten er avhengig av å ha velgerne på sin side. Å gamble med at økonomien ordner seg før valgkampen, innebærer en stor risiko for Bush. Å angripe eller ikke angripe Irak er dermed ikke bare et diplomatisk eller militært spørsmål. For USA handler det også om vurderinger i forhold til en skakkjørt økonomi. Så langt har USA bøyd seg for FNs krav om å vente på flere og endelige svar fra våpeninspektørene i Irak. Usikkerheten koster Bush-regjeringen dyrt. Ventetiden har medført en farlig stillstand i den amerikanske økonomien. Arbeidsledigheten er enorm, til tross for at den amerikanske sentralbanksjefen har dumpet renten til et historisk lavt nivå for å stimulere til vekst.Amerikansk næringsliv ønsker en snarlig avklaring på krigsspørsmålet. Usikkerheten knyttet til hvilke konsekvenser en krig mot Irak kan få, er stor. Dersom krigen blir kortvarig og «vellykket», vil den utvilsomt ha en positiv innvirkning på USAs økonomi. En rask seier over Saddam Hussein med påfølgende innsettelse av et USA-vennlig regime vil stabilisere oljeprisene og, ikke minst, sikre tilgangen til billig olje i år fremover.Skulle krigen derimot dra ut i langdrag, eller i verste fall ende opp som en storkrig med forgreninger i store deler av Midtøsten-regionen, kan utfallet få store negative konsekvenser for den allerede hardt prøvede amerikanske økonomien. Dette er også omkostninger George. W. Bush må ta med i sine beregninger.Et annet usikkerhetsmoment, er at amerikanerne ikke har noen garanti for den videre demokratiske utviklingen i det etniske lappeteppet som i dag utgjør Irak. I verste fall kan situasjonen ende opp som i Afghanistan, med selvutslettende stammekriger og jevnlige opprør fra folkegrupper som mener de har historisk hevd på landområder der USA vil trygge oljeutvinningen. Det er ingen tvil om at diktatoren Saddam Hussein har lagt et tungt lokk over potensielle konflikter i det enorme irakiske området. At disse konfliktene vil blusse opp når jernhånden forsvinner, er nærmest historisk programmert.