Er skidagene talte?

Vi vil imidlertid oppfordre til debatt om det fortsatt skal være slik.Saken er nemlig den at skigåing er en aktivitet som utøves av en stadig mindre andel av barnekullene, iallfall på Sørlandet. Mange vil mislike at det er blitt slik, men det er like fullt et faktum. Årsakene ligger primært i klimaendringer og migrasjon.For det første er det ikke noe «alt var bedre før»-syndrom at vintrene for 20-30-40 år siden var mer snørike, også nede ved kysten. Vi som har levd noen år kunne lære å gå på ski ved å spenne dem på oss utenfor stuedøren. Barn og voksne bygde små hoppbakker overalt. Større fantes også: Kristiansand hadde Tinnheia— og Storheiabakken liggende to-tre kilometer fra sjøen. I dag er de borte. Snømangelen gjorde at miljøet rundt dem døde ut. Lysløypene i skogene rundtforbi, som opprinnelig skulle komme skiløpere til gode, har fått joggerne som viktigste brukergruppe - også om vinteren. Samtidig strømmer barna til hallidrettene som aldri før.For det andre er befolkningen en annen nå enn da dagens foreldre på Sørlandet selv var barn. Innslaget av mennesker med andre kulturelle røtter enn de tradisjonelt norske, er mye større. Og det ligger nok fjernt for mor og far av asiatisk eller latinamerikansk opphav å bruke søndagene til å pakke barn og ski inn i bilen og sette kursen mot de indre bygder.Det er på denne bakgrunn at hverdagstragediene oppstår. Mange av de barna som får lapp med hjem om skidag neste uke, har nemlig ikke ski i det hele tatt, eller de fra sist snøvinter for tre år siden er blitt for små. Kanskje har de aldri lært å bruke fremkomstmidlene. Dermed er dilemmaet der: Skal foreldrene kjøpe dyrt utstyr for den ene dagens skyld, slik at de små i det minste slipper den skammen, eller skal de be dem fritatt? Vi har opplevd å stå i kø bak en innvandrermor i en sportsbutikk. Hun hadde med seg gutten sin og skidaglappen fra skolen. Papiret ble overlevert ekspeditøren, fulgt av en beskjed på dårlig norsk om å skaffe pjokken det utstyret han trengte. Selv hadde hun ikke peiling. Vi har grunn til å tro at hun ikke hadde råd heller. Følgelig måtte familien forsake noe annet for at gutten skulle slippe skammen.Det er ikke noe ukjent fenomen i norsk historie at barn føler seg stigmatisert i anledning skolens skidag. Men i år 2002, da skolene er flinkere enn noensinne til å holde utedager året rundt, og da sosiale skiller ikke aksepteres som før, er kanskje tiden kommet for å avvikle denne særnorske institusjonen.Om så skjer: Det var hyggelig så lenge det varte.