For å unngå bukken-og-havresekk-anklagene opprettet man i 1996 en uavhengig lønnskommisjon som skulle fremme forslag om lønnsøkninger.

I løpet av de siste 10 år har rikspolitikerne doblet lønnen sin. Og lønnsveksten i perioden har vært mye høyere enn for arbeidstakere flest i det norske samfunnet. Det kan være mange grunner til det. En av dem er at lønnsnivået til våre rikspolitikere historisk har ligget lavt i forhold det ansvar som er tillagt dem og i forhold til sammenlignbare grupper. Og det har vært arbeidet for å justere opp lønnsnivået, på samme måte som andre grupper i statsforvaltningen har fått sine lønninger justert i tillegg til det ordinære lønnstillegget.

Men når Stortingets lønnskommisjon nå foreslår en lønnsøkning for statsminister, statsråder og stortingsrepresentanter som ligger over den anslåtte lønnsveksten for folk flest, må det skape debatt. For her handler det om den signaleffekt et slikt forslag har i en situasjon hvor både politikere og arbeidslivet maner til moderasjon og måtehold og samsvaret mellom liv og lære blant samfunnets fremste rollemodeller.

Selv om forslaget fremmes av lønnskommisjonen kan ikke politikerne løpe fra ansvaret for den endelige lønnsfastsettelsen. Politisk er forslaget umusikalsk. Men har man først innført en ordning med en uavhengig lønnskommisjon, får man enten velge å følge innstillingene, både når de kommer med forslag som ligger over og under den gjennomsnittlige lønnsutviklingen, eller avvikle hele ordningen og la Statistisk Sentralbyrå fastsette lønnstilleggene basert på gjennomsnittlig lønnsvekst.

Det som har gjort årets «lønnsoppgjør» ekstra ubehagelig for våre folkevalgte i Storting og styringsverk, er at lønnskommisjonen ikke har gitt en offentlig begrunnelse for sine forslag. Vi vet ikke om det hadde hjulpet, verken på signaleffekt eller debatttemperatur, men det ville i hvert fall ført til at man kunne ha ført en saklig debatt om de saklige premissene for kommisjonens forslag om å gi poliitkerne en lønnsvekst over gjennomsnittet.

Det er en lærdom Stortinget og kommisjonen bør ta med seg ved neste korsvei.

For øvrig er vi av den mening at skal man først rette lupen mot stortingsrepresentantenes private økonomi, er det helt andre, lukrative ordninger knyttet til stortingsvervet som fortjener den oppmerksomhet denne saken har fått. Vi tenker på den generøse pensjonsordningen og en ganske unik etterlønnsordning.