De borgerlige partiene i opposisjonen på Stortinget er enige om at den rødgrønne regjeringen er moden for avløsning. Likevel er et borgerlig flertall ved valget i september ingen garanti for at vi får en borgerlig regjering. Forvirringen er de borgerlige partiene selv skyld i.

– Heller Jens enn Frp i regjering, sier Venstre-leder Lars Sponheim.

– Heller en ren Ap-regjering enn en borgerlig uten Frp, sier Per Sandberg, nestformann i Frp.

– Høyre, KrF og Venstre er det mest realistiske og robuste alternativet til den rødgrønne regjeringen, mener KrF-leder Dagfinn Høybråten.

– Det kommer ikke på tale å støtte en regjering på borgerlig side hvor Frp ikke er med, fastslår Frp-formann Siv Jensen.

Høyre-leder Erna Solbergs store drøm etter valgnederlaget i 2005 har vært bred borgerlig samling med Frp inne i varmen. Hun var en av de krasseste kritikerne av det rødgrønne samarbeidsprosjektet før forrige valg og latterliggjorde den utradisjonelle alliansen. Hun stemplet Ap, SV og Senterpartiet som kaoskameratene. Hvilken merkelapp vil hun feste på de borgerlige – slik de fremstår nå?

Jens Stoltenberg og hans medspillere klarte tidlig å stable på beina et regjeringsalternativ med reell mulighet til å få flertall i 2005-valget. De borgerlige er ikke i nærheten av et slikt byggverk snaut åtte måneder før velgernes dom faller. Det er et veritabelt nederlag for borgerlig side generelt og for «brobygger» Erna Solberg spesielt.

Da Solberg overtok som Høyre-leder etter Jan Petersen for snart fem år siden, sto jubelen i taket fra begeistrede delegater på landsmøtet i Oslo. Den gang var Høyre i regjering og Solberg statsråd. Vel et år senere gikk Høyre på historiens verste valgsmell, og Bondevik II-regjeringens dager var talte. Høyre opplevde til overmål det forsmedelige å bli detronisert av Fremskrittspartiet som største borgerlige parti på Stortinget.

Troen på at Solberg kan utrette mirakler forsvant med valgfiaskoen i 2005. Siden har Høyre vandret i skyggenes dal. Nå brister drømmen om bred borgerlig samling, og Solberg fremstår som den største taperen. Hun har grunn til selvkritikk, for hun har åpenbart vært altfor sent ute med forsøk på å bygge bro mellom potensielle alliansepartnere, særlig mellom sentrum og Frp. Det kan virke som hun har skjøvet utfordringen foran seg og satset på at tiden skal jobbe for den gode sak.

Mange i Høyre er innstilt på å åpne døren for Siv Jensen, fordi de har innsett at Frp ikke er til å komme utenom. Solberg utfordrer derfor krefter i eget parti ved å etterlate et inntrykk av at Venstre og KrF bestemmer hvem Høyre skal samarbeide med. Da hun uttalte i Redaksjon 1 på NRK denne uken at det er en grense for hvor lenge hun kan holde på for å få til et samarbeid, parerte Siv Jensen med at Høyre-lederen ikke har anstrengt seg nok. Det kan være et uttrykk for at Solberg kjenner presset fra egne rekker når hun de siste dagene har forsøkt å tåkelegge tidligere uttalelser om at en allianse med KrF og Venstre utelukker Frp.

Da Kong Carl abdiserte for snart to år siden, tok Siv Jensen over som partiformann. Hun har ikke klart å føre Frp nærmere regjeringskontorene. Slik hun opptrer, kan en saktens spørre om hun virkelig er interessert i regjeringsmakt.

Under partiets landsmøte på Gardermoen i fjor vår sa hun klart fra om at det viktigste fram mot valget er å blankpusse Frp-profilen. Samarbeid berørte hun ikke mer enn å fastslå at Frp ikke vil finne seg i å bli satt utenfor nok en gang.

For Jensen er målet tydeligvis et størst mulig Frp. At Frp vokser seg større på saker og standpunkter de andre borgerlige partiene ikke er i nærheten av å kunne akseptere, ser ikke ut til å affisere henne. En slik strategi tjener ganske sikkert Frp, men forutsetter også at partiet må få flertall alene for å komme i regjeringsposisjon.

Det er ikke vanskelig å skjønne Jensens irritasjon når Venstre og KrF tilsynelatende regner med Frps stemmer uten å ville gi partiet innflytelse. I over 20 år har Frp vært en forutsetning for et borgerlig flertall på Stortinget. Likevel har regelen vært borgerlige mindretallsregjeringer. Siste flertallsregjering på borgerlig side var i 1981-83 med Kåre Willoch som statsminister. At det største borgerlige partiet nå krever innflytelse, bør ikke overraske noen – heller ikke Venstre og KrF.

Samtidig sitter Siv Jensen i klisteret. Hun vil ha borgerlig politikk. Men selv med borgerlig flertall på Stortinget, vil hun ikke støtte en borgerlig trepartiregjering med Høyre, KrF og Venstre. Den rødgrønne regjeringen vil hun fjerne. Men hennes nestleder sier Frp foretrekker en ren Ap-regjering fremfor en borgerlig hvis ikke partiet får være med. Overfor velgerne har Jensen en pedagogisk utfordring av dimensjoner når dette skal kommuniseres.

En tilnærming mellom Frp og sentrumspartiene synes umulig. I alle fall så lenge Frp fortsetter alenegangen. I et samarbeid må fløypartier normalt gi mest for å finne fram til kompromisser, som SV gjør i den sittende regjeringen. Siden forrige valg har ikke Siv Jensen benyttet anledningen til å bygge bro i retning sentrum. Et sololøp kan gjøre Frp til største parti på borgerlig side også denne gang, men hva skal størrelsen brukes til?

Mindre enn åtte måneder før valget foregår en nervekrig på borgerlig side som ikke gir svar på hvorfor velgerne bør stemme borgerlig. For stemmer du Jensen, kan du får Jens – og en borgerlig trepartiregjering er ikke liv laga, hvis den da ikke får flertall uten Frp.