Endelig har det amerikanske folk oppnådd det filmskaperen Michael Moore ikke klarte: Å bli kvitt George W. Bush som president.

I forkant av forrige valg laget Moore en dokumentarfilm om USAs sittende president. «Fahrenheit 9/11» var et mesterverk og ble belønnet med Gullpalmen i Cannes. Filmen utgjorde en fullstendig latterliggjøring av president Bush, men det var tydelig at Moores misjon ikke bare var å fremstille verdens mektigste mann som et fjols. Målet var også å påvirke valget 2. november 2004. Han ønsket å bruke et av vår tids mest slagkraftige medier til å fjerne den sittende presidenten.

Men filmen fikk dessverre ikke noen politisk betydning. Bush ble valgt for en ny 4-årsperiode.

Ved sin polariserende stil og ubalanserte fremstilling appellerte Moore hovedsakelig til egne meningsfeller, mens presidentens tilhengere raskt distanserte seg fra budskapet. Det var veldig morsomt for dem som ikke likte Bush, men var det nyttig?

Nærmere analyser av «Fahrenheit 9/11» påviser uærlige fremgangsmåter og uakseptable journalistiske snarveier. Avisartikler, dokumentarfilmer og nettsteder som tilbakeviser mange av Moores påstander har blitt produsert jevnlig helt siden dokumentaristens arbeider nådde det brede lag av befolkningen.

En av hans kritikere, Michael Wilson, presenterer eksempelvis i dokumentaren «Michael Moore Hates America» (USA 2004) en tidligere soldat som ble delvis invalid under Irak-krigen. I «Fahrenheit 9/11» blir et tv-opptak av ham – tatt like etter at han har mistet deler av armen og foten – brukt som eksempel på hvor dårlig Bush-administrasjonen behandler unge mennesker som har ofret alt for fedrelandet. Problemet er bare at Moore glemte å spørre soldaten hvordan han selv opplevde situasjonen. Men det husker Wilson å gjøre, og det viser seg at holdningen til krigsveteranen er den stikk motsatte av den Moore får fram og bruker i sin argumentasjon.

Jan Arild Snoen diskuterer Moores løse omgang med fakta på nettsamfunnet Monticello, og tilbakeviser bl.a. en påstand i «Fahrenheit 9/11» om at Bush i sin rådvillhet hadde ferie 42 % av de åtte siste månedene før angrepet på tvillingtårnene. Ved å drøfte hvorvidt opphold på Camp David eller en privat ranch er ferie eller ikke når tiden brukes til taler, statsbesøk og andre offisielle plikter, samtidig med å opplyse om at helgedager er tatt med i Moores regnestykke, skaper han sterk tvil om argumentets holdbarhet.

Selv Osama bin Ladens bror, forretningsmannen Yeslam bin Ladin, hevder i en artikkel i Dagens Næringsliv 7. juli 2004 at filmen inneholder faktiske usannheter om hans familie, særlig vedrørende hvorvidt de ble fløyet ut av USA mens flyforbudet etter terrorangrepet fortsatt gjaldt. Dette til tross for at Moore var blitt gjort oppmerksom på feilene i forkant.

Til filmskaperens forsvar kan det hevdes at manipulering og halvsannheter er relativt vanlig innen dokumentarfilm og lignende sjangere, og at slike produkter alltid vil være subjektive. Selv dokumentarfilmens far, Robert Flaherty, organiserte og konstruerte scenene han skulle filme i sin berømte beretning om eskimoenes harde kamp for tilværelsen.

Et mer aktuelt eksempel kan hentes fra reality-serien «Den store reisen» som nylig gikk på NRK, der mange seere følte seg lurt da en del unøyaktigheter ble avslørt. En av deltakerne hadde f.eks. – ifølge kommentarstemmen – som det forutseende og ansvarlige medmennesket han var, alltid med seg en håndveske med tannlegeutstyr. Dermed kunne han utføre mindre inngrep i lokalbefolkningens munnhuler. Sannheten viste seg imidlertid å være at han fikk låne utstyret av en lege fra opptaksteamet.

En vesensforskjell her er imidlertid at NRKs serie er ment som ren underholdning, der en hvit løgn sannsynligvis ikke har noen alvorlig praktisk konsekvens. Michael Moores filmer, derimot, gir seg ut for å være sannhetssøkende og jobbe med viktige spørsmål. Flaherty manipulerte det han skulle filme for å hjelpe dramaturgien og spenningen, noe han riktignok ble kritisert for. Det blir likevel noe helt annet å presentere bevisste usannheter for å få fram det stikk motsatte av sannheten, fordi dette passer inn i ens egen argumentasjon.

En Brennpunkt-dokumentar vist på NRK 29. april i fjor handlet om en norsk-fransk kvinne som ble lurt til Iran av sin onkel. Frihetsberøvelsen varte så lenge at hun ble nektet ny innreisetillatelse til Norge. Filmen avslørte at ambassaden i Iran ikke gjorde jobben sin, og etter at saken hadde vært i systemet i nærmere fem år, ble vedtaket endret én dag etter at dokumentaren ble vist ansatte i UDI.

Nå er det sannsynligvis lettere å omgjøre et vedtak i UDI enn å styrte den amerikanske presidenten. Men er det ikke likevel et tankekors at et Brennpunkt-team klarer å oppnå mer enn Michael Moores storfilmer?

Det er liten tvil om at Michael Moore hadde mange viktige ting å fortelle i «Fahrenheit 9/11». Og det amerikanske folk har nå delvis gitt ham rett i mye av kritikken mot Bush, både gjennom meningsmålinger i lange perioder av sistnevntes regjeringstid, og ved valget av hans rake motsetning, Barack Obama. Men i en blanding av usannheter, manipulering, polarisering og det mange sannsynligvis vil kalle kunstnerisk frihet, forsvant de praktiske resultatene av det ambisiøse prosjektet.

Kunne noen av de siste års problemer i USA og verden for øvrig ha vært unngått hvis vi hadde hatt filmskapere av Michael Moores kaliber som forsto verdien av å kommunisere med sine motstandere? En som klarte å bruke filmmediet pedagogisk nok til å påvirke opinionen?

Manipulering, usannheter, drittkasting og latterliggjøring. Michael Moore mener tydeligvis at målet helliger middelet. Men hva hjelper det når ikke middelet helliger målet?