Norges historie gjennom tusen år har skapt en befolkning av individualister, hvor hver er herre på sin egen tue og krever frihet til å søke egen lykke og fremgang. Dette i motsetning til en rekke andre land i Europa, hvor føydalsamfunn og baronier skapte strenge klasseskiller, avhengighet og underdanighet for de øverste klasser. Et dansk/svensk innført baroni-/grevskap ble avskaffet i Norge ved grunnloven av 1814. Nordmenn har en selvstendig og selvdrivende holdning – en stolthet og følelse av å være likemenn. Vi er derfor en nasjon av småbedrifter – ni av ti bedrifter i Norge har 20 ansatte eller færre.

Som nasjon besitter vi betydelig pågangsmot og driv til å skape – for oss selv og for de rundt oss. Begrunnelsen for å skape en ny bedrift kan for eksempel være en unik idé eller engasjement, skaperlyst, frihet eller drømmen om store inntekter. Begrunnelsene er individuelle. Men felles for gründerne er at de alle har en drøm. Samt mot til å prøve den ut.

Gründere starter fordi det er deres egne mål, ikke andres. Likevel gavner denne drivkraften hele samfunnet i så sterk grad at ethvert ikke-kommunistisk samfunn er avhengig av den. Vi trenger drivere som er villige til å satse og risikere, betale hva det koster, både av penger og personlig, og kanskje lykkes i å realisere drømmen, eller kanskje ikke lykkes, og selv ta de største byrdene ved tapet. For det er folk som våger å drømme og handle på sine drømmer som driver samfunnet fremover.

Man skal ikke tro det er behagelig å være en slik drømmer. Det er mer behagelig å sitte i en ansatt stilling, selv om man også da arbeider hardt. Men for mange er det ikke noe valg – drivkraften til å skape er større enn trygghetsbehovet. Skaperviljen garanterer likevel ikke skaperevnen. Noen ganger går drømmen i knas. Det rammer drømmeren mest. Samfunnet plukker i liten grad opp bitene.

Ansatte vernes via offentlige garantiordninger. Men drømmeren belønnes ikke for å ha prøvd. Samfunnet sier «hva var det vi sa» og «vi visste hele tiden du ikke var noe». Dersom drømmeren lykkes derimot, står samfunnet klar til å ta del i suksessen. Men ikke i risikoen fram dit. Når drømmeren lykkes, skapes verdier, arbeidsplasser, omsetning, skatt og produksjon, samt tilsvarende ringvirkninger for andre bedrifter.

Sørlandet er fullt av bedrifter som lykkes over all forventning. Se for eksempel boreteknologibedriftene på Sørlandet, som har opplevd en formidabel vekst de siste årene, med tung oppbygging av høykompetanse. Se boreriggselskaper med stadig nye byggeplaner, og shippingbransjens lange røtter på Sørlandet. Se metallindustrien og solcelleeventyret. Se opplevelsesbedriftene og de som ble presentert på «Kvinnegründerdagen». Bare for å nevne noen.

Det er ikke ett av disse selskapene som ikke startet med en drøm.

Det er disse, drømmerne og skaperne, som skaper samfunnets økonomiske fremdrift, og som produserer samfunnets BNP. Samfunnet burde derfor støtte opp om motet til drømmeren, pågangsviljen og risikovilligheten.

Sommeren 2009 på Sørlandet har mediemessig vært preget av Quart-festivalen og Arild Bulis engasjementer. Det er vel ingen tvil om at Arild Buli bød på hele seg i denne sammenhengen. At han var og er villig til å satse, og betale prisen for sin satsing. At han var villig til å bruke all sin våkne tid og økonomiske ressurser, og med tilsynelatende liten vinning.

Medias fokus må antas – sammen med andre faktorer – å ha effektivt motvirket at denne satsingen skulle lykkes. Fædrelandsvennen påberoper å ha angitt rene fakta ut fra journalistiske kriterier. For mange lesere av papirutgaven har det vært tydelig selektiv utvelgelse av fakta, ukvalifiserte synsinger, samt tendensiøse vinklinger om en «død makrell», som har preget avisen. Grensen mellom saklig kritisk journalistikk og kampanjejournalistikk synes overtrådt. Man kan undres på hvorfor. Jeg har ikke registrert noen nærmere redegjørelse fra avisen om hvilke journalistiske kriterier man har lagt til grunn.

I det siste har igjen optimismen og positivismen preget mediebildet. Med fokus på de nye muligheter ny E 18 kan gi, har Fædrelandsvennen tegnet positive bilder av alt vi lykkes med på Sørlandet. Slik fokusering gir positive ringvirkninger for hele næringslivet. Media skal ikke undervurdere medias makt. Media bør derfor vise varsomhet også før suksessen er bevist. Ved å knuse drømmerne i «avsparket» vil medias journalistiske profil – satt på spissen – måtte skifte fra næringslivsstoff til arbeidsledighetsstatistikk.

Leserinnlegg i ettertid av sommerferien gir grunn til å tro at befolkningen på Sørlandet fremdeles støtter de som prøver å virkeliggjøre en idé. Fædrelandsvennen skal ha ros for å ha tatt inn så mange innlegg. Dersom leserinnleggene viser den allmenne oppfatning, finnes fremdeles respekt for den skapende kraft. Når samfunnet er avhengig av skaperevne for å fungere, bør samfunnet også støtte drømmeren. Alt annet er selvmål, og kan tolkes som skadefrohet, basert på misunnelse for at man ikke selv våger.

Vi skal tro vi er noe. Vi skal tro på drømmene våre. Vi skal tro vi kan skape noe nytt, og utgjøre en forskjell. For uten drømmerne skapes ikke fremskritt og nye tanker, konkurranse og samfunnsutvikling. Det er drømmerne som skaper verden.

La oss derfor nå gå ett skritt videre – og vise landet og verden at det er her det skjer – på Sørlandet. La oss vise at det ikke bare er de gjennomførte suksesser som gis støtte, men også forsøkene. La oss vise at landsdelen står sammen når det gjelder å satse, våge og vokse. I alle bransjer. La lagspill – og ikke misunnelse – bli en generell rammebetingelse for sørlandsk næringsliv.