Sola skinn' på deg

Så skyggen fell på meg,

Men graset er grønt for æille.

Jørgen Hattemaker

Alf Prøysen

Det var ikke ulikhetene mellom Kong Salomoene og Jørgen Hattemakerne i den sørlandske skjærgård som inspirerte Alf Prøysen til å skrive visen om Kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Men det universelle budskapet er det samme på Ringsaker som på Oddane i Randesund – det er forskjell på folk. Og på Oddane i Randesund – midt i skjærgårdens indrefilet – har Kristiansand kommune med vitende og vilje forskjellsbehandlet grunneiere og hytteeiere så det svir i øynene.

For hva sier du til at en gammel hytteeier i området blir nektet å utbedre utedassen med hjemmel i byggeforbudet i 100-metersbeltet, mens den store grunneieren får tillatelse til å bygge tre nye hytter i strandsonen, et steinkast unna, 20 meter fra sjøen. I strid med de innskjerpede nasjonale retningslinjer for bevaring av strandsonen. Et mer iøynefallende eksempel på det som i forvaltningsretten kalles usaklig forskjellsbehandling er vanskelig å oppdrive – selv i den omfangsrike juridiske litteratur om emnet.

Men nå har sivilombudsmannen grepet inn og satt foten ned og refser Kristiansand kommune for å ha drevet en irregulær og usaklig hestehandel med grunneier og gir også fylkesmannen en kilevink for å ha godtatt usakligheten. Ombudsmannens uttalelse er av stor prinsipiell betydning for den rammer trolig en lang rekke tilsvarende saker i den sørlandske skjærgård.

Saken dreier seg i korte trekk om en grunneier som besitter 90 mål eiendom som utgjør den siste større ubebygde strekningen med landfast strandlinje i Randesund. Grunneieren har tidligere levert flere forslag til utbygging, men har alltid fått avslag fra kommunen.

I 2004 skrev kommunens plan— og bygningssjef at området hadde stor bevaringsverdi som LNF-omåde med naturvern- og friluftsinteresser av særlig høy verdi. Byveksten i Randesund tilsa at det var viktig å sikre tilgangen til sjøen for allmennheten. «Med denne bakgrunn anbefales ikke bygging av nye fritids- eller boligenheter i området,» var hans konklusjon.

I et senere møte med grunneier ga plansjefen i kommunen ingen åpning for utbygging i dette området. Der sto saken inntil grunneier i 2005 spilte inn følgende tilbud til kommunen: «Hvis det går i orden med fire tomter for bygging av hytte med adgang til sjøen og anviste båtplasser, så er vi innstilt på å innfri kommunens ønske om at resten av eiendommen legges ut til skjærgårdspark.» Altså tilbud om en skikkelig hestehandel på tvers av lokale planer, byggeforbudet i strandsonen og innskjerpede nasjonale retningslinjer for bevaring av strandsonen.

I et brev som er sendt i kopi til naboene skriver grunneierne «At avtalen om skjærgårdspark blir gjennomført er avhengig av at reguleringsplanen blir vedtatt med rett for oss til å bygge tre hytter og brygge».

Til det er å si at forskjellen på en skjærgårdspark og en utmark hvor vi har fri ferdsel etter allemannsretten er relativt marginal. I skjærgårdsparken kan det legges bedre til rette for friluftsliv med stier og atkomstmuligheter. Kommunen har også andre virkemidler for å tilegne seg arealer til skjærgårdspark, som frivillige avtaler mot vederlag og ekspropriasjon mot erstatning.

Men Kristiansand kommune tok villig imot invitasjonen til å utøve forskjellsbehandling i strandsonen. I et nytt møte i byutviklingsstyret i 2005 kastet man de tidligere prinsipielle innvendingene over bord. Nå hadde pipen til plan- og bygningssjefen plutselig fått en annen lyd: «Under forutsetning av at øvrige deler av eiendommen sikres og gjøres tilgjengelig som utfartsområde kan plan- og bygningssjefen under tvil gå inn for to hytter på eiendommen.» Altså en klar oppfølging av grunneiers invitasjon til hestehandelen om strandsonen. Og i et anfall av ren godvilje økte politikerne antallet tillatte hytter fra to til tre.

Koblingen mellom grunneiers krav om hyttebygging med skjærgårdsparkarealer som motytelse er så åpenbar at det virker lavpannet å imøtegå det. Kommunens snuoperasjon lar seg ikke begrunne på annen måte. Ikke desto mindre forsøker Kristiansand kommune å skjule seg bak «planfaglige» argumenter, som plutselig må ha dukket opp etter at grunneieren kom med sitt tilbud om en hestehandel. En argumentasjon som til sammenligning får Sylvia Brustads forsvar for Aker-misæren til å fremstå som saklig.

Det er denne hestehandelen sivilombudsmannen nå har slått ned på og utbedt seg en forklaring på. «Kristiansand kommunes forutsetning om at det inngås avtale om skjærgårdspark, innebærer at det ble lagt vekt på et hensyn som ikke var relevant ved vedtakelsen av planen,» heter det i hans konklusjon, hvor han ber fylkesmannen vurdere saken på nytt.

Det er grunn til å tro at sivilombudsmannens uttalelse røsker opp i skjærgårdsforvaltningens mange synder. For historisk er ikke Oddane-saken unik. Det er slik det er blitt ordnet underveis når skjærgårdsparken etableres. Eller for å sitere et medlem av Kristiansand bystyre da han ble konfrontert med hestehandelen: «Jammen, det er jo sånn vi alltid har gjort det.»

Med det paradoksale resultat at skjærgårdsparken har ført til økt nedbygging av strandsonen. Slik praksis er i Kristiansand kommune gjelder byggeforbudet i strandsonen bare for små eiendommer. De store eiendomsbesitterne kan ta seg til rette gjennom kjøpslåing og hestehandling med kommunen.

Kristiansand kommunes lemfeldige omgang med strandsoneforvaltningen har for lengst blitt en belastning for det politiske Kristiansand. Sjibbuene på Flekkerøya står som monumenter over politikernes unnfallenhet. Og nå føyer Oddane-saken skam til skade.

Eller hva skal vi tro om politikere som Høyres Hans Otto Lund, som tidligere i år uttalte seg om hyttebyen Skuteviga i Randesund til Fædrelandsvennen: «Dette ville aldri ha blitt godkjent i dag,» selv om han som medlem av byutviklingsstyret i 2005 gikk sterkt inn for å tillate tre hytter i strandsonen på neste nes. Nå får han mulighet til å angre. Eller er angeren selektiv?