Jeg tar ikke av meg hatten for den dårlige, spradende, selvhevdende debatten. Jeg tror ikke debatten i den form den har her til lands for tiden, klarer å vekke mennesker til økt engasjement for andre. Sort/hvitt-debatter får sjelden fram de livsviktige nyansene. Jeg tror fortellingen treffer oss lenger inn i hjerterota. Om den er enkel, usminket og godt fortalt.

Debatten kan på sitt beste fungere godt når meninger skal brytes på temaer der det er målet. Men den sniker seg inn også der den ikke hører hjemme, og skyver til side både samtaler, fortellinger og de mer gjennomtenkte lengre resonnementene fra dem som ikke liker å bryte meninger kjapt og høylydt.

Debatten stiller fortsatt fremst i køen når viktige saker som kan forbedre verden, skal belyses og behandles. Allikevel virker debatten litt mo i knærne, akkurat som om den er i ferd med å innse at den ikke klarer å svare på de menneskelige utfordringene vi står overfor, av ensomhet og annen navnløs sult. Få debattord fyller tomrommet i sjelen som forsøker å overleve i et rikt land.

Debattantens mål synes å være å lukke munnen på meningsmotstanderne, i stedet for å åpne den. Å vinne en debatt, er blitt viktigere enn å lytte så godt til hverandre at vi også finner det som er felles, noe å bygge videre på. Debatten er mer en brikke i et spill, enn en mellomlanding for frie tanker og hjertets stemme som kan være med å bygge mennesker og samfunn. Den kan nok fungere i enkelte politiske saker, som for det meste består av å fordele penger. Men i samfunnsspørsmål og i eksistensielle spørsmål, der vi gjerne vil høre mer enn tre ord fra hverandre for å få økt forståelse, fungerer ikke debatten best som form.

Jeg har tillatt meg å bruke tid på å lese enkelte nettdebatter før jeg skrev fredagskommentaren denne gangen, og noen av dem er ikke annet enn stupiditeter i sort på en hvit skjerm. Fordummende. Verken opplysende eller oppbyggelige. Der debatten fortsatt kommer til å leve, bør den radikalt fornyes i sin form. Og dette må vi trene på. Kanskje allerede i skolen. Vi er så vant til å diskutere at vi stopper opp om noen ber oss samtale, og rygger og tror vi er med på noe litt overnaturlig, om vi inviteres til å undre oss.

Debatten har vært regjerende konge med status og makt i det offentlige rommet, men arvtakeren – fortellingen – puster debatten i nakken, og får bli med på enkelte mindre oppdrag. Debatten hører med i et fritt demokrati. Men det må være lov til å sette spørsmålstegn med utropstegn bak ved den formen debatten har fått, omfanget, hvem innspillerne til debattantene er, og hvem deltakerne i debattene er. For de er som regel utvalgt etter de rareste kriterier. Trynefaktor og kjendisstatus, evne til frekke og provoserende vendinger kan ha mye å si. Både debatten og debattantene er ofte enige om at de skal kle seg ut, forestille seg, og ha fokus på seg selv og sin neste setning, ikke på hva andre debattanter faktisk er i ferd med å si. Vår tids debattform er ikke bare forutsigbar, den er også fantasiløs og humørløs. I enkelte miljøer er debatten nærmest aggressiv, og består av tillærte ord og vendinger som alle i samme klan applauderer til. Uten at de er klar over det er de med å hylle den bundne tanke sammen med likemenn som tenker helt likt.

Jeg har tro på fortellingen som blir formidlet – enten rett fra virkeligheten, eller i film, bøker, lignelser, og andre former. Når vi stiller de store spørsmålene om hva gir livet mening, hvor vi kommer fra, hva som gir glede, og hvordan vi gjennomlever sorg, forenes vi på tvers av ulikheter. Debatten i den form vi nå ser den, rommer sjelden jakten på mening og fellesskap, og synes ikke å nå inn til menneskene, men legger seg som en irriterende kløe rundt ørene.

Ja, takk, begge deler: En revitalisering og fordypning av debatten til sitt bruk, og et større rom for fortellingen. Fortellingen kan på sitt beste stille sult og gi mennesker en følelse av å ikke være alene på kloden. Den kan forene oss på tvers av kultur, tro og meninger. Den har på sitt beste røtter i en begynnelse og strekker seg mot noe uendelig. Den rommer ikke bare alt vi kan fatte, men også det vi ikke fatter. Og det kan bringe oss sammen. Det åpner for større forskjellighet. Fortellingen vil komme til å bli en viktig bidragsyter fremover i alt samfunnsarbeid, for vi vil også trenge mennesker som driver samfunnsutvikling med hjertet.

Det er ikke bare i det politiske liv debatten pågår ustanselig. Konferanser, møter, kurs, ja, til og med festivaler, kjører fram debatten som form for å vekke engasjement. Så får vi håpe og tro at Protestfestivalen som samler engasjerte mennesker fra hele landet, midt i mylderet av debatter, fortellinger, poesi, musikk og teater, finner tilbake til historiefortelleren og menneskeelskeren Erik Bye sin ånd. Han som i en av sine siste sanger manet til det enkle og vakre som berører menneskene lenge etter hans død: «Kom og lytt til lyset før det gryr av dag.» Han visste mye om at det er når mennesker MØTES, undre kan skje, ikke når de debatterer hverandre i senk. Det er jo ikke nødvendigvis sånn at engasjementet blir større jo flere tema som belyses, og jo flere mennesker som snakker. Noen ganger tror jeg det enkle kan gjøre susen. Om så bare ett lite frø blir sådd.

Og jeg skal nok spise en eller annen hatt, om en klok historieforteller inntar byen en natt – og berører oss til raushet hevet over enhver dårlig debatt.