Grunnskolen i Kristiansand har i de senere år opplevd en voldsom vekst i antall elever som får behov for ekstraundervisning. Politikerne forstår det ikke, Skolekontoret forstår det ikke og Pedagogisk psykologisk tjeneste (PP-tjenesten) forstår det ikke.

Fædrelandsvennens leder den 19. august fokuserer på viktigheten av at skolebyggene fremstår som gode og tilrettelagte. Samtidig viser de til at Aftenposten har pekt på viktigheten av en god ledelse i skolen og hevder at skoler med gode rektorer får elever som gjør det bedre – iallfall på nasjonale prøver.

Ole Lillesvangstu skrev i lørdagskommentaren den 24. april at det mest grunnleggende for en god skole er elever som mestrer. Han uttrykker at her har læreren en nøkkelrolle i forhold til det læringsutbyttet eleven får. Videre skriver han at «tydelig pedagogisk ledelse er helt nødvendig for at læreren skal kunne gi elever en god og faglig og sosial utvikling».

Flere undersøkelser hevder at Kristiansand har den mest kostnadskrevende skolestrukturen av landets ti største kommuner. Det ledet blant annet til at utvalget som ser på skolestrukturen foreslo at flere skoler skulle legges ned.

At ting henger sammen, så vi den 23. august da Fædrelandsvennen refererte fra en kommunebestilt rapport som viser at Kristiansand er den minst produktive av landets ti største kommuner – og at det i barnehage— og skoleetaten brukes 40 årsverk mer enn i Fredrikstad.

De siste ti årene har rådmannen pålagt skolene rasjonalisering. I et folkelig språk betyr det at skolene får færre penger. Færre penger betyr færre lærere. Færre lærere betyr at vi som er igjen får flere elever, flere møter og økt ansvar. For de elevene som trenger spesialundervisning, blir potten enda mindre – i dag får en elev som PP-tjenesten mener trenger 25 timer oppfølging per uke, så lite som to og en halv time.

Fire-fem år tilbake var skolene i Kristiansand kjent for mange motiverte og sprudlende lærere. Disse ble drevet fremover av en del forskende og innovative lærere som prøvde ut nye ting, forsket på det eksisterende og trakk skolene fremover på en positiv, pedagogisk bølge som ga kollegiene positivt initiativ og gode resultat i både læringsutbytte og færre elever som trengte spesialundervisning.

I dagens skole er disse lærerne borte. De forsvant ikke med AFP eller ble overflødiggjort, nei de oppdaget til slutt at arbeidsgiveren ikke ønsket dem. Når politikerne stadig gir skolen mindre penger, sier de jo til oss at de egentlig ikke vil ha oss. Den vonde følelsen av at vi er en klump om foten og et uønsket budsjettunderskudd, festet seg til slutt i oss alle.

Jeg er stolt over å være lærer og jeg er stolt over mine kolleger som har innledet en stille protest mot egen arbeidsgiver. Når dere behandler oss dårlig, vantrives vi og vi fungerer ikke optimalt.

Vi ser resultatet; Kristiansand skårer dårlig på nasjonale prøver, vi har dårlige standpunktkarakterer og for flere viser avstanden mellom standpunktkarakter og eksamenskarakter et for stort sprik. Borte er de innovative lærerne, borte er de nye, spennende tankene og borte er de engasjerte lærerne.

Mens antallet lærere er redusert, er det samtidig ansatt flere byråkrater på skolekontoret – og jeg antar at både skoledirektør Marie Føreland og politikerne mener at det er slik elevene får mest læringsutbytte.

Politikere og skolebyråkrater mener voldsomt mye om skolen, og de setter i gang det ene prosjektet etter det andre for å gjøre skolen bedre. Felles for alle tiltak er at de skal koste minst mulig. Derfor bygger de skolene med åpne areal. Dette gjør de ikke for å bedre læringsutbyttet, men av økonomiske hensyn. Hvordan kunne de utnytte tomme areal? Baser! Slik forsvant mange kvadratmeter gangareal. At det var prøvd i 70-årene og ikke ga økt læringsutbytte, brød ingen seg om.

Det nye nå, er rektorene. Kristiansand har de siste årene brukt om lag 25 millioner på rektorskolering, og i disse dager settes det i gang et nasjonalt program for det samme.

Skolepolitikernes pedagogiske kunnskaper er relativt lav, og de må i stor grad støtte seg til forskning. Dessverre leser de i liten grad slike rapporter. Hadde de gjort det, ville de sett at det er mange rapporter som viser at gymnastikk og kreative fag fremmer elevenes prestasjoner effektivt i alle fag.

At det fins lite norsk skoleforskning har Utdanningsdirektoratet (UDIR) tatt konsekvensen av. De har investert millioner av kroner i forskning for å finne ut hva det er som gir elevene best læringsutbytte. Det som har størst betydning, er de strukturerte og engasjerte lærerne som gir tilbakemeldinger til elevene, som har dialog med dem og som dyrker den gode, og positive relasjonen. Det mest oppsiktsvekkende er at baseskoler ikke har noen som helst effekt, og undersøkelsen viser også at rektorenes betydning faktisk er relativt liten.

Rektorene, skoledirektøren og politikernes oppgave er å omdanne skolen til en spennende og profesjonell organisasjon der lærerne har mulighet til å gjennomføre en kontinuerlig og bevisst faglig og personlig utvikling. Skal vi få det til i Kristiansand, må det satses bevisst. Det trenger ikke koste så fryktelig mye, for med omprioriteringer kan 40 årsverk frigjøres fra skolekontoret. Det vil utløse omtrent 50 millioner kroner som kan tilføres skolene. Gjort med klokskap, vil det være et prov på at Kristiansand er villig til å satse på lærerne. For våre elever har det aldri bedre enn det lærerne har det.