Mye er sagt om regjeringens vedtak om å øke avgiften på biodiesel. Men at det er et av de mest uforståelige politiske vedtakene på flere år, og et vedtak mest egnet til å skape politikerforakt, er udiskutabelt og nærmest opplest og vedtatt. For er det noen som tror det ville vært politisk mulig å flagge avgiftsøkning på biodiesel midt i valgkampen? Aldri! «Overraskelsen» pakkes i stedet ut atskillige uker etter at de rødgrønne har ommøblert litt i regjeringen, og skuer fram mot nok en fireårsperiode.
At vedtaket er håpløst å kommunisere illustreres av det faktum at ingen i regjeringen Stoltenberg har forsøkt å forklare oss hvorfor det er politisk og økonomisk logikk i det. Noen, blant andre Aps finanspolitiske talsmann, Torgeir Michaelsen, argumenterer på den ene siden med at biodiesel er et feilspor (det blir gærent å ha «mat på tanken»), og på den andre siden mener det er riktig å tvinge fram bruk av biodiesel gjennom påbud om innblanding i vanlig diesel. Her er det shopping av argumenter: Det første blir brukt for å rettferdiggjøre avgiftsøkning, det andre for å ha et snev av troverdighet når de skal til klimamøtet i København og i sedvanlig stil belære resten av verden hvordan man opptrer som en klimavennlig nasjon.
Regjeringens egne medlemmer, spesielt de fra Senterpartiet og SV, gjør både seg, det samlede kollegiet og de interne prosessene til latter ved sine merkelige og komiske unnamanøvre når de konfronteres med spørsmål rundt avgiften på biodiesel.
Til og med de rødgrønnes ivrigste heiagjeng, LO og Dagsavisens observante sjefredaktør Arne Strand, sliter med å se sammenhengene, og ber regjeringen bakke akterut og snu.
«Avgiftstabben bør rettes opp,» skrev Strand på Twitter. «Det er ingen skam å snu,» skrev han på lederplass. Deretter fulgte både LO-leder Roar Flåthen og det mektige Fagforbundet med dets leder Jan Davidsen opp og bad Stoltenberg ta til vett og forstand og reversere avgiftsøkningen. I tillegg får statsministeren en samlet miljøbevegelse mot seg, og gir opposisjonen noe å samle seg rundt i Vandrehallen på Stortinget.
Hvorfor utsetter Stoltenberg seg for dette? Hvorfor bidra til at en får så mye og velfortjent juling for en sak de verken har støtte for i egne partier eller bidrar med de store summene i statskassa? Det er i grunnen en gåte. Men la oss se på et par teorier.
Regjeringen kan selvsagt ha undervurdert den støy som kunne oppstå rundt innføring av avgift på biodiesel, og som fjerner det økonomiske insentivet vi bilister skal ha for å velge å kjøre en smule klimavennlig. Det er i så fall ikke første gang en regjering undervurderer effekten av egne forslag eller vedtak og den politikk den fører.
Hijabsaken fra i fjor høst, da regjeringen ga klarsignal til at muslimske kvinner i politiet kunne bære hijab, er et slikt eksempel. Enten er regjeringen Stoltenberg i overkant naiv, og lever i en forestilling om at alle forslag fra den kanten blir omfavnet av oss, eller så tror de mediene og publikum ikke følger med hva de foretar seg. Eller er det så enkelt at vi her står overfor dårlig politisk skjønn? Uansett, alle deler representerer selvsagt en selvmordslinje for en regjering.
En annen teori, som jeg og flere med meg faktisk tror har et visst hold, er at Arbeiderpartiet har falt tilbake i en maktarroganse vi kjenner fra noen år tilbake. Da handler det om at staten vil øke inntektene, og at Aps sentrale regjeringsaktører tar fighten og håper støvet legger seg i god tid før julefreden siger inn over landet. Dette har partiet gjort før, de vet hvor kort hukommelsen til Ola dunk er, og satser på at SV og Senterpartiet tåler ydmykelsen de går igjennom. Det var tross alt ikke de to partiene som gjorde et godt valg i høst.
For Ap er det provenytapet, begrepet som får det til å iskaldt nedover ryggen til enhver byråsjef i finansdepartementet, som er det sentrale. Ved å beholde dagens avgiftsordning, altså før økningen, beregner staten å tape ca. 180 millioner kroner neste år. Uansett hvordan man ser på dette, er dette småpenger. Tatt i betraktning alle kjente størrelser i et statsbudsjett, spesielt det faktum at staten har ca. 15 milliarder kroner i årlige avgiftsinntekter på bensin og diesel, er det komplett uforståelig at Stoltenberg & co. bare uker før klimatoppmøtet i København vil ofre det de måtte ha av klimapolitisk troverdighet for en slik sum.
For en som meg, som jobber i kommunikasjonsbransjen, er det sentrale poenget følgende: Det hjelper aldri hva du sier, når det du gjør oppfattes som det stikk motsatte. Jens Stoltenberg er plassert i klimaskammekroken fordi han har latt seg forlede av sine sosialøkonomistudiekamerater som nå trekker i de byråkratiske trådene i finansdepartementet til å tro at proveny er viktigere enn en klimapolitikk folk forstår og har tillit til. Hadde dette vært kjent i begynnelsen av september, så hadde ikke Stoltenberg vært statsminister i dag.