De to har selv bakgrunn fra organisert idrett og har opplevd hvordan ord som «homo» og «lesbe» her brukes som skjellsord. Basert på egne og andres erfaringer mener de at idretten henger 20 år etter resten av samfunnet når det gjelder aksept av homofili.

Idretten bør ta de to kvinnenes erfaringer og oppfordring på alvor. Mens mange andre sektorer i samfunnet har hatt en aktiv debatt omkring homofili de siste årene, koster det åpenbart ennå svært mye for unge homofile å stå fram med sin legning i et idrettsmiljø. I enkelte miljøer kan tap av vennskap, mobbing og sosial utstøting være prisen man må betale.

I flere år har blant andre Idrettsforbundet og Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring kjørt kampanjen «Med idretten mot homohets». Målet er å synliggjøre og forebygge diskriminering på bakgrunn av seksuell legning. Men organisasjonssjefen i Vest-Agder Idrettskrets forteller i gårsdagens avis at de ikke har hatt ressurser til å følge kampanjen opp i praksis. Dermed har aksjonen neppe vært særlig merkbar i den enkelte klubb og for den individuelle utøver.

Men en mer åpen og inkluderende holdning til homofili i idretten bør ikke gjøres til et spørsmål om ressurser. Et første skritt kan være at hver idrettsleder bruker litt tid med sine utøvere og forklarer at man skal ha respekt for mennesker med en annen legning, og at disse kan finnes blant ens nærmeste venner og venninner. For enhver idrettsleder bør det også være selvfølge å praktisere nulltoleranse overfor den type skjellsord som de to kvinnene i gårsdagens avis har opplevd.

Bortsett fra skolen er idretten den største fellesarenaen for norsk ungdom. Også gjennom dette sosiale fellesskapet formes holdninger og verdier. Toleranse for venner og venninner med en annen seksuell legning bør være en av de grunnleggende verdiene de unge får med seg fra denne arenaen.