I fjor ble 6000 mennesker drept i narkotikarelatert kriminalitet i Mexico. Det var det dobbelte av 2007, som igjen var det dobbelte av 2006. Så langt i år er 2000 tatt av dage – ofte ved halshugging eller enda mer bestialske metoder.

6000 mennesker i Mexico tilsvarer snaue 250 nordmenn, når innbyggertallene i de to landene stilles opp mot hverandre. Til sammenligning: I et «normalår» begås rundt 30 drap i Norge. Kun et fåtall er narkotikarelatert.

Situasjonen er kompleks. I Mexico slåss en rekke karteller om makt, smuglerruter og markeder. Verdien av narkoen de sender nordover til de umettelige innbyggerne i USA, anslås til 23 milliarder dollar, rundt 150 milliarder kroner. I motsatt retning kommer blant annet en tiltakende strøm av stadig mer avanserte våpen. Som brukes.

Mens kartellene kjemper seg imellom, virker faktisk den ennå ferske, meksikanske presidenten Felipe Calderón å mene alvor med sitt løfte om å bekjempe denne verkebyllen på samfunnskroppen. (Høyst uvanlig i Los Pinos , motstykket til Det hvite hus.) Ettersom politiet er gjennomkorrupt og ofte langt dårligere utstyrt enn narkotikabaronenes styrker – hundrevis av politimenn er drept – har han også satt inn hæren. Men den sliter, den også. Med korrupsjon, manglende trening, ineffektivitet og en struktur som er innrettet mot andre oppgaver. En rekke soldater og offiserer har mistet livet i operasjonene.

I skyggen av «ren» narkotikakriminalitet har den øvrige, kriminelle industrien fått et kraftig oppsving i Mexico. En brutal kidnappingsbølge ruller over landet. I grenseområdene mot USA har de allerede beryktede grenselosene ( polleros eller cyotes ) som skysser illegale innvandrere inn i det forjettede land, blitt enda mer brutale. Mennesker drepes for en neve dollar og etterlates i ørkenen. Systemet med «beskyttelsespenger,» velkjent fra mafiafilmer, brer om seg. Og stadig oftere trenger voldsmenn inn i private hjem.

I sum: Problemene er blitt så alvorlige at de kan se ut til å true hele samfunnsstrukturen.

Det nye er hvordan elendigheten sprer seg nordover. Newsweek hadde nylig en større reportasje om at Phoenix, Arizona, er blitt USAs kidnappingshovedstad. I California og Texas voktes nå grensen mot Mexico så tett at de kriminelle heller trekker til Arizona – som også er sentrum i et velutbygd veinett, velegnet til narkodistribusjon. Phoenix-politiet måtte håndtere 368 kidnappingssaker i fjor, men regner med at det virkelige tallet er langt høyere. Mange tilfeller anmeldes ikke.

USAs justisdepartement anslår at de meksikanske kartellene har etablert seg i 230 amerikanske byer. Og de er for lengst til stede i Europa.

Mot dette bakteppet har en opphetet debatt tatt til: Er Mexico a failed state , en forfeilet stat? Andre instanser i det samme, amerikanske justisdepartementet advarer om at meksikanske narkotikakarteller utgjør den største enkelttrusselen fra organisert kriminalitet mot USA. Og toppfolk innen militær etterretning sier at to viktige land står i fare for å oppleve en plutselig kollaps: Pakistan og Mexico.

Om dette har skapt en het debatt i USA, så er den glødende i Mexico. Å måtte høre slike karakteristikker fra den arrogante storebroren i nord, er som å få et spark der det både smerter verst og er mest pinlig. I den grad Felipe Calderón måtte trenge det, har han sannelig fått en ekstern fiende som samler eget folk. (USA har jo alltid spilt den rollen internt i Mexico, men det er lenge siden intensiteten var så sterk.)

Spørsmålet er hva Barack Obama vil gjøre. Tradisjonen tro var hans første møte som USA-president med et annet lands statsoverhode, med Felipe Calderón i januar. Men, som Newsweek bemerker: Obama har til nå ikke interessert seg for Mexico – med et lite forbehold for latinosamfunnet i Chicago.

Han bør nok endre på den holdningen. Aller helst gjennom å eliminere problemets årsak: USAs etterspørsel etter narkotika.

En formidabel oppgave.