Herr redaktør!

Jeg føler meg psyket ut, ydmyket og veldig sulten, men mest av alt som en Hamsun. For tiden skriver jeg på romanen «Legenden fra Livland». Det er i skrivende stund mitt håp om å bli økonomisk selvhjulpen igjen ut fra lov om sosiale tjenester § 5.1. Det er samtidig hva jeg vil, hva jeg kan og hva jeg omsider forstår at jeg mestrer. Jeg er blitt 55 år og er lei av å oppfatte NAV som min aller verste fiende og bøddel. Kristiansand er min by! Jeg er Kristian Kristiansen fra Kristiansand og har vært pressemann i tretti år. Det er nesten så jeg ikke får puste!

Min sult er selvsagt selvpålagt. I våre dager handler det ikke om å ha en blyant du kan spisse, men om du har råd til ink og bredbånd. Mitt anliggende, herr redaktør, er at jeg er så lei av å bli hundset med av NAV at jeg faktisk sulter mot min vilje for tiden. Grunnen er at jeg har avslått å gå på kurset «Fokus på nye muligheter» fordi jeg kan lese og skrive, lage CV-er og behersker de ulike intervjuteknikker til fingerspissene med ex.phil., nordisk grunnfag og 1. avd. juridikum i bagasjen fra fortiden.

I stedet forlanger sosialkontoret i Kristiansand at jeg etter å ha stått som arbeidssøkende i femten år uten å ha fått napp, skal gå på kurs for å lære å lese og skrive. Det er så jeg får lyst til å brette mine nyeste klær, kjøpt på Handelens Dag i 1991, sammen på tuppen av Odderøya og søke politisk asyl i Danmark splitter naken.

I en tid da stadig flere mister arbeidet fordi kapitalen har spilt fallitt, finner jeg det ekstra forstemmende å bli tvunget ut av kurs uten grunn hver virkedag i 17 uker. Det er en sløsing med krisepakker. Det er å trampe på en fyr som har jobbet i 30 år.

Det er de samme slags tvangsmidler som ble tatt i bruk for å tvinge arbeidsføre norske kvinner og menn inn i arbeidstjenesten under krigen. I 1944, da «sabotasjen» mot AT var mest effektiv, møtte 70 % av de innkalte. 30 % nektet og ble fratatt minimum livsopphold. Mange av disse ble «gutta på skauen». Der fikk de mat og våpen.

Har Bjarne Håkon Hanssen eller Kim il Jens noensinne tenkt tanken at noen setter frihet fremfor mat? Gutten det er snakk om, går heller i dekning i en bunkers i fjerde etasje fremfor å gjøre som Oslogjengen og blåse hele NAV i luften i en sabla smell. Det hele er et spill for galleriet for dem som fortsatt har jobb. Gud velsigne dem.

Når 100.000 nye arbeidsledige om 52 uker opplever hva det å leve på sossen vil si, trer konturene av et samfunn vi kvittet oss med i 1945 fram igjen. Da blir vi som faller utenfor, vi som ikke produserer en skitt og ikke kvalifiserer til uføretrygd eller attføring, en underklasse som jeg har vært en del av siden 18. mai 1992. Det er galt.

Jeg oppfatter samfunnet som min verste fiende. Hvem har sagt at vi skal arbeide? Apartheid oppsto fordi de første svarte arbeiderne var så fornøyd med betalingen for tre måneders drittarbeid at de ikke kom tilbake etter tre måneders fritørn. For å få jobben tilbake, undertegnet de slavekontrakter. Jeg har aldri vært så pengegal! Eller jobbet svart!

Hva er frihet, hvis vi skal slave for penger hele tiden. Fire ukers sommerferie? Spa? Hus på Hånes? Medlemskap i Frp? Å miste hus og hjem, jobb og familie, sine barn og alt du står for, er kanskje en grunn til at jeg heller skriver om livet i Livland for 500 år siden enn det helvete som rir Kristiansand her og nå. Det er uansett min frihet.

Å tvinge en 55-åring, som har trøbbel med å gå rett edru av kliniske årsaker, til å gå på kurs på tuppen av Silokaia i syv timer i sytten uker for å lære noe han overhodet ikke er motivert for og har universitetsgrad i – på bekostning av de mange langt, yngre «arbeidsledige» som i dag står uten arbeid på grunn av «finanskrisa», er et misbruk av samfunnets ressurser. Jeg har avfunnet meg med at minimum er mitt lodd i dette livet – og at jeg er så berømt og beryktet at ingen vil gi meg jobb uten å kjenne mine kvaliteter fra før. Det å straffes med mindre enn minimum, er et drap.

Det kom som et sjokk da jeg i endringsvedtak fikk vite at jeg ble avspist med matpenger i mars og april (1.700 kroner mot 4.600 per mnd.). Det er straff som ikke står i forhold til forbrytelsen. Jeg har selvsagt påklaget sosialkontorets/NAVs vedtak. Dommen er likevel effektuert. Forvaltningslovens § 42 gjelder ikke på sossen.

Jeg debuterte som «dikter» i deres avis med diktet «Ditt hvor pepperen gror» for førti år siden og ble første gang omtalt som poet av deres medarbeider Gunvald Opstad under tittelen «Norges mest refuserte forfatter». Da jeg på en måte forsto at en poets lodd i livet er å skrive om fortiden for fremtiden, ble jeg journalist som Dem. Etter hvert har samtiden fremstått som stadig mindre lokkende. Etter å ha stilt spørsmål og fått svar fra åpne hjerter i over tretti år, er tiden inne til å svare på alles vegne.

Jeg har valgt å gjøre det i romanform. Det er min frihet. Å tvinge meg til å mate endene i Tresse for å få endene til å møtes, er helt ute av kurs. Om noen får lese det jeg skriver eller jeg blir reddet av en dansk kunstkommando, er ikke poenget. Uten penger til bredbånd, TV, telefon og regninger, dauer jeg for niende gang! Det finner jeg meg ikke i!

Det er kanskje småpenger for dere som lever på den andre siden. Jeg forsvarer min rett til å lære meg å overleve på minimum som norsk statsborger og kristiansander! Jeg vil ikke gå på et kurs som jeg oppfatter som «hål i haue» og arbeidstjeneste 2009. At jeg heller ikke kan sette min fot i Riga uten å bryte norsk lov, gjør meg til en fange i mitt eget land. Det er forbasket slitsomt å være en lovlydig bohem. Å gjøre rett i alt.

Jeg vet at den gode sak seirer til sist. Det står i min fødebys byvåpen. Om jeg så må sulte, finner jeg meg ikke i å bli behandlet som en kasteball.

I håp om at ikke andre blir det, beklager jeg min bitterhet og ber Dem trykke dette!