Av forståelige grunner har dette hittil vært et ikke-tema i regjeringen og Arbeiderpartiets budskap om nødvendigheten av omstilling og fornyelse. Arbeids— og administrasjonsminister Jørgen Kosmo, som skal lede omstillingsarbeidet, har nylig gått høyt ut med forvarsel om at antallet statlige direktorater skal halveres, og om fylkeskommunene overlever, blir de sterkt redusert i antall.Men kommunesammenslåinger, som vil være et helt nødvendig grep i denne omstillingsprosessen, har hittil ikke vært noen sak på den politiske dagsorden. Og årsaken er vel at det er grenser for hvor mange fronter regjeringen Stoltenberg kan utkjempe slag på samtidig. I tillegg til å slåss mot omstillingsmotstandere og tradisjonalister innad i partiet, har Jørgen Kosmo nå pådratt seg LOs vrede i forbindelse med omstillingen av direktoratene og de fylkeskommunale reformer har utløst spastiske reaksjoner blant landets fylkespolitikere. Fra før av vet vi at å begynne å rasle med kommunesammenslåinger er en sikker måte å legge seg ut med grasrota i distrikts-Norge.Arbeiderpartiets strategi synes derfor å være å sende ut prøveballonger ved hjelp av stråmenn. Sist helg gikk tidligere kommunalminister Gunnar Berge, som nå sitter langt fra stridens kjerne som oljedirektør i Stavanger, ut i Aftenposten og slo fast at det er behov for en betydelig reduksjon av antall kommuner i Norge. Han etterlyser debatten og mener at kommunene burde ha minst 5000 innbyggere som en veiledende norm. Det vil i så fall bety at dagens 435 kommuner ville bli redusert til ca. 200 kommuner. Dette er en rasjonalisering som alle våre naboland har vært gjennom.Og i går fulgte kommunalminister Sylvia Brustad opp i Aftenposten, hvor hun «med interesse» hadde notert seg utspillet til sin forgjenger, Gunnar Berge. Sylvia Brustad vil imidlertid ikke bruke pisk, men gulrøtter for å få til endringer i dagens kommunestruktur. Med det mener hun at man ved hjelp av et endret inntektssystem skal sørge for at kommuner som vil slå seg sammen, ikke skal tape penger på det.Vi er redde for at kommunalminister Sylvia Brustad kjenner kommune-Norge dårlig dersom hun tror at dette skal være tilstrekkelig til å sette i gang en omfattende, frivillig sammenslåingsprosess i norske kommuner. At kommunene kan forvente det selvsagte, at de ikke skal tape penger, fremstår som en markspist gulrot. Her trengs det mer fristende økonomiske incentiver eller hardere lut i form av tvangssammenslåinger dersom regjeringen skal få til den strukturendring som er nødvendig for å modernisere lokalforvaltningen.