Fremfor å melde noe som har verdi, velger en av landsdelens taleføre å bekrefte en fortelling om oss via en Facebook som likes av mange av våre ambassadører.
Trist og tafatt på et saksfelt der hele den vestlige verden ytrer seg. Vi skjønner at det ”bare er for gøy”, vi lo jo selv, men effekten er at den store fortellingen om oss her sør har blitt til at: vi ikke kommer på hva vi skal si, vi rakk ikke amerikabåten, vi sitter med tæan i tanga, er trege, lavmælte, konfliktsky, har det så greit og er flade i haue.
Mindre trivelig bok
Ukjent for mange stammer mange av disse karakteristikkene fra Norsk Folkepsykologi, en mindre trivelig bok skrevet av rasebiolog Andreas M. Hansen i 1899. Hansen bygget på militærlegen Carl Arbo sine funn. Stasjonert i Kristiansand i uårene fra krakket i 1886, tok han hodemål av rekruttene fra landsdelen og delte dem i kortskaller og langskaller.
Basert på skalletype ble kulturen nedtegnet. Kortskallen, det er oss det, hadde ”Mærkelig mangel på foretagsomhed, energi og sammenhold” (…) ”magelig, tung og træg”. Vi var blitt flade i haue hele bunten.
Når sørlendinger søkte lykken i USA i de påfølgende år, er fortellingen visstnok at det kun ble trege tapere igjen.
Dette er en idé fremsatt av rasebiologen Jon Alfred Mjøen i hans bok Racehygiene (1914). ”Vort fædreland undergaar en tapningsprocess av det bedste blod (…) daadskraftige, virkelystne, modige unge mend og kvinder, og beholder det svækkede, urene blod tilbake.”
Negativ propaganda
Kjære alle sammen. Vi må slutte å spre negativ propaganda om oss selv. Det skaper en snikende følelse av at vi er mindre verdt.
Vitsene våre avdekker en sår identitet, svak selvfølelse og kollektiv mangel på selvtillit. Fortellingene lever videre av flere grunner. De er morsomme, men inneholder også en kjærkommen unnskyldning.
Med en slik fortelling i ryggen blir det lettere å løfte egen udugelighet og utilstrekkelighet over på skuldrene til alle andre. Man er jo bare sørlending...
Eller så er det de andre trege sørlendingene sin feil at man ikke får noe til. Så la oss også slutte med disse tafatte anekdotene og bygge nye som handler om nye impulser fra hele verden, diplomati og åpenhet.
Vi forstår dette kan virke humørløst, men det trengs før vi ødelegger enda en generasjon.
Vår identitet
Heldigvis kjenner barna våre ennå ikke helt til denne identiteten. Men en dag skal de få vite at det er sånn vi ser på oss selv — og dem.
Vår identitet, blir barnas identitet. Det er ikke greit av oss voksne å redusere nye generasjoner til å se seg som tafatte treiginger. En fortelling skapt av rasebiologer, og gjenfortalt av voksne som har lært å se seg selv som flade i haue.
Lakmustesten vår fremover kan være: Ville en bergenser sagt det om seg selv? Hvis nei - stopp. Hvis ja - legg gjerne på litt til.
