I hans bok «Kulturbløffen» fra 2013 mener litteraturviter og medredaktør i tidsskriftet Minerva, Kristian Meisingset, at Kilden i Kristiansand kan beskrives som en institusjon preget av intet mindre enn middelmådig kultur, og det ser ikke ut til at det har skjedd store forandringer de siste to årene, noe vårprogrammet nok kan bevitne. For selv om det virker til å være en del lovende ting på gang, ser også mye ut til å nettopp være av det standardiserte slaget man så enkelt kan finne på andre scener i andre byer og bygder nasjonalt, kontinentalt og globalt. Dette er uheldig for en institusjon som Kilden, som nok burde rettferdiggjøre sin prislapp ved å i større grad sette opp mer unike produksjoner.

Abba-hyllest

For hva har egentlig en Beatles-forestilling, 80-talls-musikk eller for eksempel ABBA-hyllester på scenen i bølgehuset å gjøre? Det er fullt mulig å argumentere for at dette er ting andre aktører i det såkalte markedet med stor sannsynlighet enkelt kan ta seg av, og neppe god pengebruk av Kilden når de uansett velger å sette opp. Det er nemlig godt mulig å argumentere for at Kilden nemlig burde sette opp andre ting. For selv om enkelte oppsetninger nesten får en til å tenke på kulturindustri som utbrodert av filosofene Theodor W. Adorno og Max Horkheimer i deres kjente verk «Opplysningens dialektikk», er det som nevnt tidligere allikevel også en del lovende på programmet. Særlig ser det som kommer lokalt fra svært interessant ut.

Pider Ro-historier

Om Kilden som helhet blir friere fra markedet til å i framtiden satse mer på opplegg som Pider Ro-historier eller for eksempel Høvåg storband kan man godt si at Kilden blir mer suksessrik og relevant som en folkelig og sørlandsk motvekt mot en stadig mer dominerende standardisert kulturindustri som i sin helhet kan sies å gjøre kulturen mindre rik og mer kjedelig.

Man har et rikt kulturliv på Sørlandet som i mye større grad burde vært utnyttet, og teater— og konserthuset bør være ledende i så henseende.