I årets første uke ble 60 asylsøkere tvangsreturnert fra Norge til Irak. Blant dem flere mindreårige barn som hadde havnet i Norge som følge av foreldrenes valg. Og gud vet om det ikke blant dem befant seg velutdannede ingeniører, leger eller sykepleiere.
Ingen norske forfattere, journalister eller politikere sto opp for dem i mediene. Ingen representanter for PEN-klubben eller Amnesty International mælte et ord eller demonstrerte på Gardermoen. Ingen NRK-redaktør fant det passende å la deres retur til et kaotisk Irak bli gjenstand for et debattprogram i tv. De ble bare skysset ut av landet «en masse» i tråd med norsk asylpolitikk. Men én ressurssterk asylsøker med et langvarig, ulovlig opphold i Norge maktet i forrige uke å fange offentlighetens oppmerksomhet.
Sjelden ser vi forsøk på å utøve norsk klassejustis i så fri utfoldelse som i saken Maria Amelie: En hvit, vakker, ressurssterk og velutdannet ung kvinne støttet opp av alt som kan krype og gå av norske intellektuelle og så å si en samstemt norsk presse. Ja, selv det innvandringsfiendtlige partiet Frp fant det opportunt å score billige politiske poenger på tv ved å gå langt i å love henne opphold. Under tv-prosjektørenes skarpe lys gikk partiets innvandringspolitiske talsmann langt i å slutte seg til et unisont krav om at hennes kasus er så enestående at vi bør la nåde gå for rett for hennes vedkommende. Blant annet fordi hun kom til Norge som barn i følge med sine foreldre. (Inntil Siv Jensen i etterkant ryddet opp i Per-Willy Amundsens tåketale).
Et unikt barnekasus? Ifølge tall fra Politiets utlendingsenhet er 1 145 mindreårige tvangsreturnert de to siste årene. Av disse var 216 enslige mindreårige asylsøkere. Og statistikken omfatter bare dem som var under 18 år da de ble sendt ut av landet. Det reelle tallet over tvangsreturnerte som kom til Norge som barn er derfor langt større, skriver NTB.
Så hva skiller Maria Amelies status som asylsøker fra de 4 600 uberettigede asylsøkerne som ble tvangsreturnert fra Norge i fjor – annet enn at hun er usedvanlig ytringsfør, er velutdannet og har et ressurssterkt støtteapparat av nordmenn i motsetning til de umælne og ressurssvake asylsøkerne fra Afghanistan, Irak, Iran og Kosovo som vi nå massetransporterer ut av landet?
Intet annet enn at hun, i motsetning til de 39 anonyme kosovoserberne (23 av dem var barn) som ble tvangsreturnert fra Vadsø i september i fjor, omgir seg med ytringsføre støttespillere som norske redaktører og journalister. Hvor var Amnesty International og SV da disse kosovoserberne ble tvangsreturnert fra Vadsø, spør Ap-ordfører Svein Dragnes.
Hvis Maria Amelie hadde vært en irakisk gutt med tilpasningsproblemer i det norske samfunn, hvem hadde marsjert i gatene da? Vi kan sende en ung, afghansk gutt uten utdannelse eller penger tilbake til Kabul. Og vi kan sende ressurssvake barnefamilier tilbake til en usikker fremtid i Irak. Men vi kan ikke sende en ung, ressurssterk kvinne med mastergrad (ervervet under et ulovlig opphold i Norge) tilbake til Russland. Det er dette asylparadokset og den himmelropende ulikebehandlingen denne saken illustrerer.
Det lovverket som styrer norsk asyl— og innvandringspolitikk er vedtatt av et klart stortingsflertall. UNE (Utlendingsnemda) ble opprettet for at asylsaker skulle behandles administrativt og ikke politisk. Politikerne laget retningslinjene, men ønsket å ha minst mulig å gjøre med den praktiske håndhevelsen av loven og forskriftene slik at regjeringen og politikerne kunne lene seg tilbake hver gang det dukker opp en upopulær sak og si at de ikke har instruksjonsrett overfor UNE. Og når krikken over praktiseringen av vår asylpolitikk blir for påtrengende og ubehagelig – som sist ukes tv-sendte debatt – kan politikerne stille opp og ta kollektivt avstand fra ubehagelige, medieeksponerte enkelttilfeller. Man lar forvaltningen og politiet ta smellen. Samt en regjering som forsøker å ivareta et av de viktigste rettssikkerhetsprinsipper i norsk forvaltning – likebehandlingsprinsippet.
Debattseansen på NRK TV sist torsdag var en pinlig øvelse i politisk ansvarsfraskrivelse. For tilfellet Amelie er langt fra den første enkeltskjebne som politikerne har toet sine hender over. Og stortingspolitikerne har hatt all verdens tid til å vedta et nytt lovverk og nye forskrifter hvis man ønsker å myke opp norsk asylpolitikk. Det har stortingsflertallet hittil ikke ønsket. Men det skulle man ikke tro når politikere fra SV til Frp overgikk hverandre i omsorg for enkelttilfellet Amelie i debattprogrammet sist torsdag.
Ja, selv SV – som nå har gjort Amelie-saken til et være eller ikke-være for partiets regjeringsdeltakelse, skal vi tro Heikki Holmås – stemte i 2008 imot Venstres forslag om å la asylsøkere søke om arbeidstillatelse fra Norge. I 2011 står partilederne på barrikadene for det motsatte prinsipp.
Er det blitt slik i retts- og asylsstaten Norge at vi skal beholde «de beste» uberettigede asylsøkerne – de som har ressurssterke venner og støttespillere – og sende ut de svakeste? Asylinstituttet skal primært ta vare på de aller svakeste – som asylsøkere fra Afghanistan, Somalia og andre krigsherjede områder. Det har vært venstresidens mantra i Norge gjennom årene – et asylinstitutt som beskytter de svakeste. Men nå tar SV til orde for å beskytte de sterkeste og gjøre vellykket integrasjon etter år med ulovlig opphold (og studier) til et avgjørende kriterium for opphold. De må jo se at dette svekker asylinstituttet slik de tradisjonelt har kjempet for.
«Klassejustis» var et begrep AKP (ml) introduserte på 1960-tallet som beskrivelse av et rettssystem som favoriserte borgerskapet på bekostning av arbeiderklassen. Når den neste ressurssvake, norsktalende afghaner blir eskortert ut til flyet på Gardermoen i neste uke på vei til Kabul, kan han snu seg i flytrappen og rope ut over Romerike: «Klassejustis». Og hvem vet om han ikke møter Maria Amelie i svingdøren på Gardermoen på vei inn.