I lørdagskommentaren for en uke siden skrev kollega Vidar Udjus om «Kretsmesterskapet i Nordmarka». Som vi har opplevd til gavns denne uken, er ski-VM er flotte greier. Men i internasjonal sammenheng er det for spesielt interesserte. Og Sørlandet markerer seg langs løypa, ikke i den.

Et helt annet verdensmesterskap har pågått kontinuerlig siden 1970-tallet; en nådeløs tevling hvor egder (av mange nasjonaliteter) gjør det best. Det er et ekte verdensmesterskap, en global konkurranse hvor vi møter de ypperste fra USA, Asia og Europa. Prøve-VM startet lille julaften 1969. Da fant Phillips olje på Ekofisk med boreriggen Ocean Viking. Men det var som 9. april 1940: Det tok litt tid før folk tok inn over seg hva som egentlig hadde skjedd.

En generasjon senere har vi både skjønt det, tilpasset oss og tatt ledelsen. De sørlandske Node-bedriftene, som leverer utstyr til den globale olje— og gassindustrien, har 7000 høykvalifiserte ansatte, eksporterer for 40 milliarder kroner og skaper uvurderlige ringvirkninger ut i lokalsamfunn og den ganske verden. De er blitt landsdelens viktigste næringsklynge.

I dag kan vi trekke et kollektivt, lettelsens sukk: Ordretørken som satte inn høsten 2008, har ikke skadet klyngen. Jo da; det har vært noen reduksjoner hos mindre underleverandører og de store har kjøpt færre konsulenttimer. Men ordrereserven på 80 milliarder kroner (!), som lå der da tidenes ordreboom tok slutt, har reddet fagmiljøet. Halleluja!

Og nå er det opptur igjen. De to store lokomotivene på Dvergsnes i Kristiansand, National Oilwell Varco og Aker MH, er i våryr ansettelsesmodus. Ordrene er nemlig tilbake – selv før brasilianske Petrobras har begynt å bestille de talløse riggene og boreskipene som er varslet. Hos mekaniske bedrifter, elektrofirmaer og tekniske konsulenter fra Gjerstad via Hidra til Eiken er optimismen tilbake. Mer å gjøre, gutter og jenter!

Hva er så dette berømmelige «utstyr til olje- og gassindustrien» egentlig? Jo, det er superavanserte innretninger for å bore etter petroleum under havbunnen. Rørene strekker seg fra toppen av boretårnet, ned gjennom dekket, sjøen og sikkerhetsventilen på bunnen før de borer seg mange kilometer videre gjennom grunnen. Det er offshore kraner og vinsjer som utligner bølgenes påvirkninger på skip og rigger. Og det er forankrings-, laste-, losse- og produksjonssystemer til bruk ute i oseanene eller inne ved kystene. Samt mer til, alltid inneholdende fremragende mekanikk, elektronikk og hydraulikk, koordinert av avanserte datasystemer.

Å se utstyret i arbeid ute i havet er et privilegium. Ocean Vikings boredekk krydde av folk som skled omkring i slam og håndterte tunge ting i bevegelse. I dag gjør svære roboter jobben – trygt, mange ganger så effektivt og på havdyp som pionerene aldri ville ha drømt om å gi seg i kast med. Borekronen, som styres fra en stresslesslignende stol i en sikker, veltemperert bu, går ned, opp, mot vest, mot øst, ned igjen og opp igjen før den kommer til selveste Oljen. Primitive kraner fra den gang er blitt til datastyrte gigantinnretninger som kan plassere hva som helst oppå et kronestykke mens bølgene går ti meter høye.

Alt dette har altså vokst fram på en litt romslig generasjon. I dag er sørlandsk teknologi mer kjent i Houston, Singapore, Sør-Korea, Brasil og Kina enn norske skiløpere er i Danmark. Korsvikfjorden kalles «Drilling Bay». Jeg våger påstanden at ingen borerigg bygges i verden uten at boreutstyret kommer fra Dvergsnes innerst i den samme fjorden. Påstanden må ikke tas helt bokstavelig; stål, komponenter og hovedtyngden av det fysiske produksjons- og installasjonsarbeidet har opphav i andre land. Men hjernene sitter på Dvergsnes. På sitt felt er de verdens beste i kombinasjonsidretten teknologi/kreativitet.

Historien om dette næringseventyret skriker etter å bli skrevet. (Hører dere, der oppe på Gimlemoen?) Den handler om muligheter som ble grepet, om opp- og nedturer, om gründerånd og om mange enkeltmennesker – med Bjarne Skeie i fremste rekke. Det er et åpent spørsmål om Node-klyngen hadde eksistert på Sørlandet uten ham. Kanskje hadde den heller utviklet seg i Rogaland eller Trøndelag. Eller i Aberdeen.

Til slutt, i denne gledens stund, vil jeg sende en hilsen i en helt annen retning. Den går til Alcoa Lista, som denne uken fikk lov til å fortelle verden at verket er blitt vert for videreutviklingen av en ny, potensielt revolusjonerende produksjonsmetode for aluminium. Mulighetene som åpner seg bringer tankene hen på Søderbergelektroden. Den ble utviklet på Fiskaa Verk – Elkem Solars direkte forløper – for snart 100 år siden og endret verdens smelteverksindustri. At de 300 ansatte på Lista er valgt ut til den nye utviklingsjobben, er en honnør både til dem og til hele Sørlandets prosessindustrimiljø.

For vår andre, store næringsklynge er nemlig også velberget gjennom finanskrisen. De ti hjørnesteinsbedriftene i Eyde-Nettverket, med til sammen 3000 ansatte og ringvirkninger i samme kategori som Node-klyngen, har klart seg på ren og skjær dyktighet. Ingen fremstiller nikkel, aluminium, silisium, silisiumkarbid, silicomangan, glassfibertråder, vindmøllenav og røntgenkontrastvæske av tilsvarende kvalitet. Ingen andre gjør det så energieffektivt, sikkert og miljøvennlig. Derfor har de solgt varene sine og holdt hjulene i gang mens konkurrenter i andre land har måttet stenge dørene.

Så flott!