Alt det tøvet som løftes fram av nei-bataljonen får en sandkassekrangel i barnehagen til å fremstå som kultivert i forhold. Retorikken til fremstående motstanderne av ett Agder blir dessverre verre og verre jo nærmere vi kommer folkeavstemningen.Det vi er vitne til nå er symbolpolitikk på speed. En endeløs argumentasjonsrekke tuftet på fordommer og følelser. Noe av det er så flaut at vi inderlig håper lyden av ordskiftet ikke bærer utover fylkesgrensene.
Vi får de politikerne vi fortjener, heter det. Men dette har vi faktisk ikke fortjent. Uansett. Vi fortjener politikere som går foran og argumenterer klokt og dokumentert for sine meninger. Vi fortjener politikere som respekterer sine meningsmotstandere og lar seg begeistre av gode argumenter for et motsatt standpunkt av det de selv står for. Vi fortjener rett og slett å bli opplyst og klokere av saklig uenighet om viktige politiske spørsmål.
Debatten om hvorvidt Aust— og Vest-Agder bør samles til ett fylke er en viktig politisk sak. Så viktig at politikerne i Aust vil spørre folket om råd gjennom en folkeavstemning. Mange er i tvil, og trenger gode argumenter for å bestemme seg. Men det vi ser og hører fra motstanderne i Aust-Agder er det stikk motsatte av opplysende.
Fra Høyres ordførerkandidat i Arendal kastes det ut en påstand om at en sammenslåing vil koste innbyggerne i Agder 250 millioner. Eller var det 150? Eller var det 50?
I en løpeseddel fra Nei-aksjonen påstås det at en sammenslåing vil føre til færre arbeidsplasser i Aust, til tross for det faktum at det er vedtatt at fylkeskommunen skal legges til Arendal.
Og sykehuskrangelen brukes konsekvent som et argument for å stemme nei, selv om alle, i hvert fall politikerne, vet at fylkeskommunen ikke har noe med sykehusdriften å gjøre.
Men det verste er å høre sentrale politikere åpent utbasunere at de ikke stoler på politisk fremforhandlede avtaler. To fylkeskommuner har laget en avtale som skal gjelde dersom det blir ett fylke, men motstanderne fra Aust-Agder slår tvil om det er grunn til å feste lit til avtalen. Og sier rett ut at de ikke stoler på sine kolleger fra Vest-Agder. Selv ikke sine kolleger fra samme parti stoler de på, tydeligvis. Hvordan kan de da mene at velgerne skal stole på noe som helst? Hvorfor skal vi da stole på ett eneste valgløfte i denne valgkampen? Politikere som sier at politikere ikke er til å stole på undergraver helt vesentlige verdier i vårt demokrati.
Jeg er redd for at det vi nå opplever på Sørlandet er noe av det ynkeligste vi har sett i norsk lokalpolitikk. Og resultatet er gitt: Flertallet i Aust-Agder sier nei, og flertallet i landsdelen sier huff av meg.